Ja. Et forbud mot atomvåpen, forankret i FN, virker innlysende fornuftig.
Skrevet av: Torgeir E. Fjærtoft, tidligere norsk diplomat, gjesteforsker ved Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo og Institutt for samtidshistorie, avdeling for Den kalde krigen, Berlin.
Til sammenlikning har kjemiske våpen vært forbudt lenge. På tross av enkelte alvorlige brudd, sist i Syria, er dette et forbud som blant annet har forebygd den massive bruken av kjemiske våpen vi så under Første verdenskrig. Det var derfor en milepæl i retning av en mer rasjonell internasjonal orden når FN-traktaten som forbyr atomvåpen (The Treaty on Prohibition of Nuclear Weapons – TPNW), bedre kjent som FNs atomvåpenforbud, formelt trådte i kraft 22. januar i år.
FNs atomvåpenforbud går således ikke lenger enn forpliktelsene i Ikkespredningsavtalen (NPT), som Norge sluttet seg til allerede i 1970. Ikkespredningsavtalen forplikter til forhandlinger om full avskaffelse av atomvåpen.
Bakgrunnen for Ikkespredningsavtalen var Cubakrisen i 1962. Da forstod Sovjetunionen og USA at atomvåpen forblir farlige også i situasjoner der de skal avskrekke, forsterket av politiske kriser og konfrontasjoner. I dag er alle verdens suverene stater, bortsett fra fem, fullverdige medlemmer av Ikkespredningsavtalen. Fire av disse fem er riktignok atommaktene India, Israel, Pakistan og Nord-Korea.
Selv om Ikkespredningsavtalen gir klare forpliktelser, er i dag et initiativ for atomnedrustning ikke å forvente fra land som er i ferd med å modernisere og til dels øke sine atomvåpenarsenal. Det gjelder ikke bare USA, Russland og Kina, men også Norges nære militære allierte Storbritannia (1). Pågående atomopprustning gjør forhandlinger om rustningskontroll og nedrustning enda mer nødvendig.
Den norske regjering gjør med sine forbehold FNs atomvåpenforbud til et utopi. Norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud med initiativ overfor likesinnede europeiske land, er tvert imot realistisk norsk politikk og i tråd med vår politiske tradisjon.
Gir rustningskontroll mer sikkerhet for Norge enn atomopprustning?
Ja.
For å analysere risiko for at atomvåpen kan bli brukt, må vi forstå tidligere kriser som førte til fare for atomkrig. Konfrontasjonene på begynnelsen av 1980-tallet skapte en frykt i Kreml for at USA skulle angripe Sovjetunionen med atomvåpen, det fryktede «førsteslag». Et «førsteslag» ville bety at mulighet for gjengjeldelse, «annet slag», hadde sviktet i å hindre atomangrep. Dermed begynte den lukkede krets av gamle menn i Kreml å forberede seg på å forebygge ødeleggelsene fra USAs atomangrep ved å komme dem i forkjøpet, «forkjøpsslag». I deres hoder begynte farlige tanker å slå rot: Kunne ikke Sovjetunionen lenger hindre Tredje verdenskrig, måtte de så langt som mulig begrense ødeleggelsene på eget territorium (2).
Dessverre er «forkjøpsslag» den eneste rasjonelle atomvåpenstrategien, hvis hensikten er å begrense ødeleggelser. Først halvdel av 1980-tallet dreide mye av sovjetisk militære strategier seg om å rekke å avfyre sine atomraketter før et amerikansk atomangrep traff dem. I virkeligheten var dette en svært ustabil situasjon fordi den ikke tillot mye tid til å tenke seg om. Den politiske og militære ledelsen i Sovjetunionen så et fiendtlig atomangrep som en reell mulighet og innrettet seg etter det. Faren for atomkrig ved rene misforståelser ble overhengende. Verden ble reddet fra undergangen i 1983 av en enkelt sovjetisk offiser, Stanislav Petrov. Han var på vakt i den sovjetiske kommandobunkeren da systemet feilaktig varslet om et atomangrep fra USA.
Forøvrig, i en samtale mellom Egon Bahr, Vest-Tysklands tidligere forbundskansler Willy Brandts (1969-1974) sikkerhetspolitiske rådgiver, og Yuli Kvitsinsky, Sovjetunionens sjefsforhandler for våpen- og rustningskontroll, uttrykte de forholdet mellom de tre typene atomangrep førsteslag, annet slag og forkjøpsslag slik (3):
Egon Bahr: Den som skyter først, dør som nummer to.
Yuli Kvitsinsky: Ikke glem at den som skyter først har en fordel. Vi er forberedt.
Er atomvåpenstrategier fornuftige?
Nei.
Sunn fornuft tilsier selvsagt at ingen under noen omstendighet starter atomkrig. Problemet med enhver atomstrategi er likevel at den må tilsidesette sunn fornuft for å virke etter hensikten. Trusselen om atomkrig må være reell og troverdig. Selv under de roligste forhold blir denne tankegangen krevende å forholde seg til. I kriser, under stort tidspress og høyt stress, blir den fort farlig. To eksempler viser hvordan en atomstrategi skaper fare for å forårsake nettopp det den skal forhindre.
Omtrent samtidig med at Stanislav Petrov egenhendig avverget atomkrig ved å unnlate å følge ordre, sparket sjefen for USAs strategiske atomvåpen, NORAD, en offiser som under en øvelse nølte med å «utslette» Sovjetunionen, noe NORAD-sjefen bekreftet offentlig. Han mente det var fornuftig å ikke levne noen tvil om USAs vilje til å utføre et massivt atomangrep. Hensikten var selvsagt å blokkere sovjetiske offensive opsjoner, men den utilsiktede virkningen ble en helt annen. Hans utsagn var på nippet til å utløse et sovjetisk atomangrep, et forkjøpsangrep. Det var akkurat et slikt sovjetisk atomangrep USAs atomstyrker skulle forebygge ved å true med å angripe selv. Gjensidige trusler skapte gjensidig frykt, med press til å handle i tide.
Med andre ord skapte sjefen for USAs såkalte strategiske atomvåpen, uforvarende en risiko for atomkrig. Han kunne med vår innsikt i dag vanskelig opptrådt dummere, men i samtiden mente de som trodde på atomstrategien at han opptrådte klokt fordi han økte avskrekkingseffekten.
Disse to kjente hendelsene fra første halvdel av 1980-tallet i henholdsvis Sovjetunionens og USAs kommandokjeder viser at enhver atomstrategi er farlig og kan virke mot sin hensikt – også i de omstendigheter den skal virke avskrekkende.
Bør Norge ta et initiativ for atomnedrustning nå?
Ja.
De siste årene har vi sett i forholdet mellom Russland og vesten klare fellestrekk med den farlige utviklingen på begynnelsen av 1980-tallet.
Den gang, som nå, brøt en periode med forhandlinger om rustningskontroll og nedrustning sammen.
Da også som følge av rivalisering over innflytelse på andre land og atomopprustning. Den gang sank spenningsnivået gradvis. I 1987 ble mellomdistanserakettene i Europa avskaffet på begge sider med INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces). INF-avtalen var en milepæl for å redusere faren både for atomkrig og sviktende avskrekking. Med kort distanse var varslingstiden ned i ti minutter, samtidig som NATOs opprustning med nye mellomdistanseraketter skulle hindre at Europa ble frakoblet USAs atomstrategi. INF-avtalen har vært viktig for sikkerhet og fred i Europa siden 1987 fram til USA under president Trump trakk seg fra forpliktelsene. Det er ennå uavklart hvordan avtalen vil utvikle seg under president Biden.
Det var særlig disse rakettene som utløste den sovjetiske frykten for førsteslag, og dermed førte til at de overveide forkjøpsslag.
Nå, som da, er det vanskelig å se en annen farbar vei til nedrustning og rustningskontroll enn dialog og forhandlinger. Sikkerhetspolitisk stabilitet følger av enighet om noen prinsipper for felles sikkerhet. Norge er under alle omstendigheter et lite land tjent med å styrke FN og bygge en gradvis enighet om felles sikkerhet. Det gir oss i virkeligheten ikke noe annet valg enn å støtte FNs atomvåpenforbud.
Ved å unnlate å støtte atomvåpenforbudet svekker også Norge flere av forpliktelsene vi har gjennom Ikkespredningsavtalen.
Ikkespredningsavtalen forplikter alle medlemmer til å forhandle med sikte på å avskaffe atomvåpen, mot at land uten atomvåpen ikke skaffer dem. Ikkespredningsavtalen inneholder med andre ord gjensidige forpliktelser til å arbeide for det samme som FNs atomvåpenforbud.
Når Norge, sammen med andre NATO-land, mener vi trenger masseødeleggelsesvåpen for å forsvare oss mot politisk press og angrep, hvorfor skulle ikke for eksempel Iran mene det samme?
Trenger Norge et forsvar?
Ja.
Forholdet mellom Russland og vesten har utviklet seg gradvis til det verre fra Vladimir Putins tale i 2007 på den prestisjetunge Sikkerhetskonferansen i München. I talen var Putin sterk kritisk til USAs rolle i internasjonal politikk, og NATOs ekspansjon. Han påstod så at USA gjorde verden til et farligere sted (4). Situasjonen ble akutt i 2014 etter Russlands annektering av Krim, og påfølgende aksjoner i det østlige Ukraina med konsekvenser for blant annet krisehåndtering i Midtøsten. Samtidig skaper Russlands atomopprustning og fremskutte raketter bekymring for europeisk sikkerhet. I en sikkerhetspolitisk dialog om en felles europeisk sikkerhetsordning må Russland forstå at deres opprustning og adferd oppfattes som truende selv om Russlands motiver er uttrykt defensive. Russland mener de må forsvare seg mot at USA og NATO utvider sine operasjonsområder og ruster opp ved Russlands grenser.
I Norges arbeid med internasjonal sikkerhet, nedrustning og ikke-spredning lar det seg ikke overse at Russlands annektering av Krim og aksjoner i Ukrainas grenseområder er en kvalitativ ny dimensjon i det moderne trusselbildet. Det gjelder uavhengig av om russiske motiver er defensive, og på tross av at Norges forhold til Russland ikke kan sammenliknes med Ukrainas. Både Russlands og Europas sikkerhet ville vært betydelig bedre om Ukrainas forhold til Russland var som Norges. Mennesker i grenseområdene kan være fundament for forståelse og samarbeid over grensene. Men det er det Russland og Ukraina som kan få til, og ikke Norge.
På tross av det historisk gode naboforholdet mellom Norge og Russland, kan det utvikle seg til en snikende sikkerhetspolitisk risiko for Norge om en selvstendig demokratisk stat uten troverdig forsvar og bærekraftige allianser, kan bli et lydrike for en totalitær stat. En slik utvikling kunne komme gradvis ved tilpasninger over tid.
FNs atomvåpenforbud stiller derfor enhver norsk regjering overfor et reelt dilemma, som ikke kan overses i den rasjonelle kampen mot atomvåpen. Sikkerhetspolitikk må finne en farbar vei gjennom målkonflikter. Siden atomvåpen truer og ikke styrker Norges sikkerhet, må Norge utvikle en troverdig militærstrategi med et «piggsvinforsvar», etter modell fra Sveits, som blokkerer motpartens offensive opsjoner uten selv å kunne oppfattes som et trussel. Praktisk gjennomføring er et militærfaglig spørsmål som Forsvaret må svare på.
Det er ikke det samme som å si at det er kun militær opprustning som trygger Norges sikkerhet. Norge kan ta politiske initiativ for å redusere konfrontasjoner i Europa. Det er i perioder med spenninger at i verste fall militære aksjoner mot naboland blir en reell trussel. Mulighetsrommet for dialog og diplomati blir mindre, mens krigsfaren øker. Perioder med lavspenning gir historisk sett rom for avtaler som styrker alles sikkerhet.
USA og Russland ble enige med de nye statene som oppstod etter Sovjetunionens oppløsning om å fjerne store mengder sovjetiske atomvåpen fra deres territorium. Dette ble den mest vidtrekkende avtalen om rustningskontroll noensinne. I nyere tid ble Russland og USA enige å samarbeide om å fjerne kjemiske våpen fra Syria i 2013 og avtalen om å hindre iranske atomvåpen i 2015. Så blokkerte det økte spenningsnivået igjen forhandlinger om felles sikkerhet.
To tidligere norske statsministere sammen med tidligere utenriks- og forsvarsministere gikk høsten 2020 imot et norsk forsvar knyttet til andre NATO-staters atomvåpen (5). Ledende politikere i USA og Tyskland har gjort det samme. Alle har fra sine respektive posisjoner inngående kjennskap til atomvåpen og prosedyrer for bruk. Deres innsikt gjør deres risikovurderinger realistiske. Det samme gjelder Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, som advarer sterkt mot faren for atomkrig. De har alle gode grunner for å gå mot atomvåpen. Som Fjellvettreglene sier: Lytt til kjentfolk.
Det moderne trusselbildet er drivkraften i militære strategier og forsvarspolitiske prioriteringer, slik vi ser nå. Dette former naturlig nok også atomvåpenstrategier, og det politiske klima forblir avgjørende. Fram til Cubakrisen i 1962 var USAs strategi å gjengjelde ethvert angrep med et massivt atomangrep, i den hensikt å sikre både sikkerhet og fred. Cubakrisen understreket hvor uansvarlig det var å true med atomvåpen. Diverse forsøk på å utvikle atomstrategier i mindre farlig retning, med differensiering og begrensing til militære mål, har vist seg å være vanskelig. Under den nye fasen av Den kalde krigen på begynnelsen av 1980-tallet ble atomvåpen igjen svært farlig, og er igjen i ferd med å bli en alvorlig sikkerhetstrussel.
Nå er den eneste realistiske atomvåpenstrategi å forby dem, og arbeide for gradvis å bli kvitt dem.
Bildebeskrivelse: Bildet viser USAs daværende president, Ronald Reagan, og daværende leder for Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, ved Hofdi hus i Reykjavik 11. oktober 1986. Dette møtet startet prosessen som førte til INF-avtalen i 1987.
Kilder:
- https://www.reuters.com/article/uk-britain-politics-nuclear-weapons-idUSKBN2B81N4
- Samtaler med en sentral rådgiver for forbundskansler Helmuth Kohl.
- https://www.amazon.com/Ostw%C3%A4rts-und-nichts-vergessen/dp/38996550440 (s. 187)
- Samtalen gjaldt mellomdistanserakettene som ble avskaffet i INF-avtalen i 1987. Egon Bahr var da han hadde samtalen med Kvitsinsky leder for Fredsforskningsinstituttet i Hamburg, og kontaktpunkt for en øst-vest-dialog under svært vanskelige forhold. Kvitsinsky var sovjetisk sjefsforhandler nettopp i INF-forhandlingene.
- https://www.nrk.no/urix/putin-langer-ut-mot-usa-og-vesten-1.1806368
- https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/dldk5J/vi-kan-ikke-overlate-denne-risikoen-til-vaare-barn-og-barnebarn-forby