På tide med en selvstendig atomvåpenpolitikk?

Forrige uke la Venstre, Sp og SV frem et forslag om at Regjeringen aktivt skal jobbe for et internasjonalt forbud mot kjernevåpen. Ifølge Utenriksministeren er forslaget i strid med Norges forpliktelser som NATO-medlem. Men hva med våre felles forpliktelser gjennom Ikkespredningsavtalen (NPT)?

800px-Atomic_cloud_over_Hiroshima_(from_Matsuyama)

I Artikkel 6 av NPT star det at «Hver av partene i denne traktat forplikter seg til i oppriktighet å forhandle om effektive tiltak (…) om en traktat om alminnelig og fullstendig nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll». Dermed burde Norge, under oppfordring fra et sterkt sivilsamfunn og et tydelig flertall på Stortinget, støtte Østerrikes løfte om å jobbe for at atomvåpen stigmatiseres, forbys og avskaffes. Men Regjeringen rister på hodet og peker mot NATO.

Det strategiske konseptet fra 2010 sier at så lenge kjernevåpen eksisterer, vil NATO forbli en atomallianse. Det strategiske konseptet sier også at alliansen skal skape grunnlaget for en verden uten kjernevåpen. Ifølge International Law and Policy Institute (ILPI) finnes det ingen juridiske hindringer for at NATO-land kan gå i bresjen for, eller støtte, et forbud mot atomvåpen. Alt som trengs er politisk vilje.

I de siste årene har vi foretatt fundamentale endringer i innretningen av forsvaret vårt. Fra å være et defensivt folkeforsvar har vi i stor grad utviklet et invasjonsforsvar, hvor vi deltar aktivt i mange internasjonale militære operasjoner. Det norske forsvaret blir brukt som et politisk instrument. Vi har styrket forholdet til NATO og med det gjort oss mer avhengig av alliansen som eneste sikkerhetspolitiske garantist. Det gjør oss både sårbare og tannløse.

Profesjonaliseringen og spesialiseringen i Forsvaret har gått på bekostning av bredden i forsvaret og vår evne til å beskytte oss selv. Dersom en økning i forsvarsutgifter bidrar til at vi blir mindre avhengige av NATO, mener Norges Fredsråd at det er tilrådelig, da det er Forsvarets prioriteringer og hva pengene brukes på som er viktig. Vi vil heller ha et sterkere folkeforsvar hvor vi kan utøve mer selvstendig utenrikspolitikk, og handle i tråd med folkeopinion og Stortingsflertall, enn å fremstå som en humanitær sinke i vitale globale spørsmål om vår sikkerhet.

Atomvåpen er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ikke er forbudt. Våpenet skiller ikke mellom sivile og stridende i krig, og dette bryter med våre mest grunnleggende humanitære prinsipper. Norge satte i gang det humanitære initiativet i 2012 ved å invitere til den første internasjonale konferansen om de humanitære konsekvenser av atomvåpen (HINW). De humanitære konsekvensene av atomvåpen har nå blitt løftet opp på den internasjonale dagsorden, og initiativet har endret diskursen om atomnedrustning. Det er særlig viktig at Norge nå opprettholder og er pådriver for dette engasjementet foran den kommende Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i april. Men utenriksminister Brende nekter å slutte seg til et løfte som står som et symbol for disse verdiene.

– Vi har et internasjonalt momentum for et forbud mot atomvåpen. Det er veldig trist hvis Norge blir en sinke i det arbeidet, fremfor en pådriver, sier daglig leder i ICAN Norge, Anne Marte Skaland. – Et forbud mot atomvåpen handler ikke om ensidig nedrustning i NATO-land, men om å endre normene rundt atomvåpen, styrke folkeretten og legge grunnlaget for internasjonal, gjensidig nedrustning, forklarer hun.

For å få til en mest mulig konstruktiv Tilsynskonferanse i april, og for å legge grunnlaget for forhandlinger om et forbud mot atomvåpen, er det viktig at så mange stater som mulig, inkludert Norge, støtter opp om Østerrikes løfte. Norge bør tørre å ta det valget uavhengig av presset utenifra, og sette sine forpliktelser for kjernevåpennedrustning først. Det avgjørende her bør være det humanitære.

Vi trenger derfor nå en bre­dere sik­ker­hets­po­li­tisk til­nær­ming. Det må være rom for at NATOs medlemsland divergerer i enkelte spørsmål, utvikler en større selv­sten­dig­het i uten­riks­po­li­tik­ken, og kan tørre å ta tøffe valg og gå foran i inter­na­sjo­nale saker som fak­tisk set­ter men­nes­kers grunnleg­gende ret­tig­he­ter i sen­trum.