Først publisert i Morgenbladet her.
Vi må stå skolerett for noe vi hverken har ment, sagt eller gjort.
Jeg hadde håpet jeg kunne la Morgenbladets oppslagsartikkel forrige uke – nok en famøs og tendensiøs analyse av og kommentar om fredsbevegelsen – forbigå i stillhet. Jeg mener det er en distraksjon, og de konstruktive poengene som eventuelt kommer frem, er allerede en del av interne prosesser. Intet nytt under solen, så langt.
At vi i fredsbevegelsen risikerer å mate et nyhetsbilde som søker å mistenkeliggjøre og undergrave oss, og det meste av det vi leverer – blant annet arrangementer, kommentarer og innspill – er en overveielse jeg ofte må foreta. Vår aktivitet er forankret i demokratiske prosesser og rapporteres årlig i detalj til blant annet Utenriksdepartementet.
Jeg var ikke forberedt på hvor mistenkeliggjort vi blir i artikkelen for ting utenfor vår kontroll. At vi må stå skolerett for noe vi hverken har ment, sagt eller gjort.
Artikkelen bør forkastes
La meg forklare forklare hvorfor Morgenbladets artikkel om fredsbevegelsen bør forkastes.
• Jeg ble aldri presentert for påstanden om antiamerikanisme.
• Størrelsen på tilskuddene til fredsorganisasjonene de siste årene er nevnt, uten ett eksempel på hva de midlene faktisk har gått til. Vi og andre tilskuddsmottakere blir gjennomgående mistenkeliggjort, uten henvisning til vår faktiske aktivitet.
• Jeg ble kun presentert for mine spørsmål. Jeg ble ikke informert om de andre som ble intervjuet, og fikk ikke imøtegå hverken analysene eller den reelle konteksten til artikkelen. Selv om jeg tilsynelatende var den siste til å bli intervjuet. Når jeg spurte hvorfor jeg fikk dårlig tid, var det tydelig at saken skulle fort ut.
• Artikkelen slipper i realiteten ikke til noen som faktisk representerer dagens fredsbevegelse og vårt arbeid, så vi får forsvare oss mot hovedhypotesen i artikkelen, presentert på forsiden: Er antiamerikanisme skyld i at det ikke har vært mer mobilisering fra fredsbevegelsen mot krigen i Ukraina? Selv om det kan virke sånn, er det ikke det jeg svarte på.
• Det er uvisst i hvor stor grad de andre intervjuobjektene var innforstått med formålet med denne artikkelen, om andre ble gitt mulighet til å justere sine egne kommentarer utifra hva jeg svarte.
Er fredsbevegelsen blitt rammet av ensidig antiamerikanisme?
Koke suppe på spiker
Jeg har til gode å skjønne hva målestokken for synlighet er hos visse norske medier, kommentatorer, forskere og analytikere. Det er forstemmende hvor mange journalister som det siste året tilsynelatende har villet koke suppe på en spiker, basert på mennesker som enten ikke har vært i fredsbevegelsen på mange år, eller som generelt er litt vel glad i mene smått om alt.
Selv om jeg forklarer at miljøer vi blir klistret til, åpenlyst også undergraver (lyver om) oss. Eller at Norges fredsråd har varslet at vi ikke har kapasitet til å demme opp mot konspirasjonsteorier, og dets konsekvenser, blant annet i høring om påvirkningsoperasjoner. Men akkurat dette er det selvfølgelig aldri plass til.
Og folk hiver seg med, uten ydmykhet for alt det gode og legitime engasjementet og arbeidet som dementeres i dragsuget.
Vi er transparente på all vår aktivitet og hvorfor vi har prioritert som vi har prioritert. At år med underfinansiering og covid-19 har gått hardt ut over vår mulighet til å jobbe med andre politikkområder, utenom nedrustningspørsmål. Men det er fordummende å lese nok en artikkel som avslører at norske journalister enten ikke gidder å bla opp første side av vår hjemmeside engang, ellers så har de ettergått oss og ikke funnet noe i vår aktivitet som legitimerer påstandene. For da hadde vi vel fått noe mer konkret å forsvare oss mot.
Norges fredsråd har vært bevisste på at måten vi har valgt å arbeide på, går ut over vår mulighet til merkevarebygging. Men nå er det tross alt ikke det som er vårt hovedformål, selv om det også er viktig. I forslaget til årets statsbudsjett står det at støtten til blant annet oss har bidratt til «økt debatt gjennom kronikker, møter og rapporter om nedrustning, samt økt kunnskap om og engasjement om atomvåpensaken i befolkningen». Nok en gang minnes jeg på alle gode grunner til å bygge et sterkt og robust sivilsamfunn som kan styrke kritisk, kunnskapsbasert, opplyst samfunnsdebatt, som kan også kan bidra til å unngå synsing om intensjoner, og som kan motarbeide enkle analyser og klikk-glade journalister.