Kronikk: Nobels gretne gubber

I dagens nett­ut­gave av Dag­bla­det tar leder i Nor­ges Freds­råd, Hedda Langemyr, et opp­gjør med medie­nes Nobel­fo­kus kun uker før kunn­gjø­rin­gen av årets kan­di­da­ter. Det er til sam­men 273 nomi­nerte til årets Freds­pris, og det burde være selv­sagt at disse kom­mer foran små­bit­ter kjek­ling mel­lom to opp­blåste egoer, skri­ver hun. Les res­ten her!

Om ti dager kunn­gjø­res vin­ne­ren av en av ver­dens mest ærefulle utmer­kel­ser. Men spørs­må­let om hvem Nobels Freds­pris går til i år har så langt vært fra­væ­rende i norske medier. Vi har deri­mot blitt ser­vert en tab­lo­id­i­sert og pin­lig feide mel­lom tid­li­gere sen­trale per­soner i Nobel­sek­re­ta­ria­tet. Man bør hel­ler være litt mer opp­tatt av hvem som kan få prisen.

Nobels Freds­pris har siden 1901 blitt til­delt indi­vi­der og orga­ni­sa­sjo­ner som på ulike vis har bidratt til fred og for­soning i ver­den. Pri­sen har gjen­nom årenes løp hed­ret store per­son­lig­he­ter som Dalai Lama, Mikhail Gor­bachev og sist Malala You­safzai. Det er der­for en flau affære når tid­li­gere leder av Nobel­ko­mi­téen Thor­bjørn Jag­land og tid­li­gere direk­tør av Nobel­in­sti­tut­tet Geir Lunde­stad bru­ker inn­spur­ten før annon­se­rin­gen av årets vin­ner på offent­lig dritt­kas­ting. Etter utgi­vel­sen av Lunde­stads bok Fre­dens Sek­re­tær har norske medier foku­sert mer på Jag­lands dår­lige vit­ser enn mulige kan­di­da­ter til årets freds­pris. Det er unø­dig å si at dette er dår­lig reklame for Nobel­ko­mi­teen, hvis ærefulle opp­drag er å hedre fredsforkjempere.

I for­kant av utde­lin­gen er det en rekke kan­di­da­ter som for­tje­ner medie­nes opp­merk­som­het langt mer enn Lunde­stad og Jag­land. Zai­nab Ban­gura, FNs spe­sial­re­pre­sen­tant for sek­su­ell vold i kon­flik­ter, er en av de som har utmer­ket seg i året som har gått. Som en del av arbei­det for å bekjempe bruk av sek­su­ell vold som et våpen i krig, har hun foku­sert på å redu­sere stig­maet og skam­men som knyt­tes til vold­tekt og andre for­mer for sek­su­ell vold. En pris til Ban­gura vil bidra til å sette kvin­ners sik­ker­het inter­na­sjo­nalt på agen­daen, og vil kunne gi et løft til Sik­ker­hets­rå­dets Reso­lu­sjon 1325. For 15 år siden ble reso­lu­sjo­nen ved­tatt for å styrke kvin­ners rolle i det glo­bale arbei­det for fred og sik­ker­het. En freds­pris i denne reso­lu­sjo­nens ånd vil kunne gi ny giv til kam­pen for å fremme kvin­ners ret­tig­he­ter og sen­trale rolle i inter­na­sjo­nal freds­byg­ging, samt sikre økt bevisst­het rundt sek­su­ell vold i konfliktsituasjoner.

Kam­pen mot atom­vå­pen er et annet tema som ofte blir truk­ket frem i Nobel­sam­men­heng. 70 år etter bom­bin­gen av Hiro­shima og Naga­saki eksis­te­rer det fort­satt ikke et inter­na­sjo­nalt for­bud mot atom­vå­pen. I dag er sjan­sen for at et atom­vå­pen skal gå av, enten med inten­sjon eller ved et uhell, større enn under den kalde kri­gen. Den japanske atom­vå­pen­ak­ti­vis­ten Sets­uko Thur­low er der­for en av de som blir truk­ket frem i for­bin­delse med årets Nobel­pris. Thur­low var 13 år gam­mel da bom­ben ?Little Boy? ble slup­pet over hjem­byen Hiro­shima, 6. august 1945. Sam­men med orga­ni­sa­sjo­nen Hibakusha arbei­der hun for å opp­lyse ver­den om de kata­stro­fale kon­se­kven­sene av atom­vå­pen, og kjem­per for at ingen noen gang må opp­leve det hun har måt­tet gå gjen­nom. En freds­pris til dette vik­tige arbei­det vil hedre ofrene 70 år etter tra­ge­dien, og poten­si­elt være det som skal til for å få mer fart på de inter­na­sjo­nale for­hand­lin­gene om et forbud.

Arbei­det for et for­bud mot atom­vå­pen er en del av det mer over­ordna arbei­det for glo­bal ned­rust­ning. I en tid hvor for­svars­bud­sjet­tene frem­de­les er sky­høye og inter­na­sjo­nal våpen­han­del blomst­rer, er mili­tær ned­rust­ning essen­si­elt for å redu­sere antall vol­de­lige kon­flik­ter og kri­ger i ver­den. Mas­siv og ure­gu­lert våpen­han­del er en av hoved­fak­to­rene til at både mindre og større vol­de­lige kon­flik­ter opp­står og ved­va­rer, spe­si­elt etter­som utvik­lings­land i økende grad er på mot­ta­ker­si­den i den inter­na­sjo­nale våpen­han­de­len. Blant årets freds­pris­kan­di­da­ter fin­ner vi flere enkelt­per­soner og orga­ni­sa­sjo­ner som arbei­der for glo­bal ned­rust­ning, deri­blant ame­ri­kanske Richard Falk. Falk er i år nomi­nert for sju­ende gang, og har lang farts­tid som for­kjem­per for ned­rust­ning samt et inter­na­sjo­nalt atom­vå­pen­for­bud. I en alder av 84 år er han frem­de­les aktiv i sitt utret­te­lige arbeid for en retts­lig ver­dens­or­den som tar avstand fra bruk av mili­tær makt.

I til­legg til Falk, Thur­low og Ban­gura har 270 andre enkelt­men­nes­ker og orga­ni­sa­sjo­ner blitt nomi­nert til årets Freds­pris. Det burde være selv­sagt at de til­sam­men 273 nomi­nerte kom­mer foran små­bit­ter kjek­ling mel­lom to opp­blåste egoer. Medie­nes opp­merk­som­het bør i langt større grad ret­tes mot hva Nobels Freds­pris hand­ler om — å hedre og feire ver­dens freds­for­kjem­pere. Det er på tide å gi dem den aner­kjen­nel­sen og opp­merk­som­he­ten de fortjener!