Vi vil ikke ha mer krig – vi vil ha fred, fred, fred!*

Bildet tilhører Karlsøyfestivalen.

 

Først publisert i Nordnorsk debatt.

Av Ole Pedersen, programansvarlig Karlsøyfestivalen og Oda Andersen Nyborg, daglig leder i Norges Fredsråd. Oda skal snakke opprustning i Europa, nedbrytning av nedrustningsavtaler og en ny norsk fredsbevegelse på Karlsøyfestivalen 06.08.


Vi trenger en sterk fredsbevegelse og nye strategier for fred.

Karlsøyfestivalen er en politisk engasjert motkulturell festival. I tillegg til konserter, barneprogram, kunst og kultur har festivalen et politisk seminarprogram.

Arrangørene av festivalen savner en offentlig diskusjon om strategier for fred og hvordan bygge en sterk og slagkraftig fredsbevegelse. Festivalen inviterer derfor til fredsseminar og samtale om hvordan norsk fredsbevegelse kan styrkes i lys av krigen i Ukraina og den nye globale sikkerhetssituasjonen.

I oktober 1945, etter slutten på Andre verdenskrig, gikk norske fredsorganisasjoner sammen for å samle norsk fredsbevegelse. Dette var starten på Norges Fredsråd og ledet til en sterk fredsbevegelse med bred politisk støtte gjennom hele etterkrigstiden. En bevegelse som hadde et høydepunkt, med tanke på mobilisering, da flere tusen gikk ut i gatene i Tromsø i protest mot krigen i Irak i 2003. Dette var en del av en nasjonal og global bevegelse, med opp mot 100 000 demonstranter på gatene bare i Norge og millioner globalt.

De siste 20 årene har fredsbevegelsen blitt svakere og mer fragmentert. Et unntak er fredsprisvinner ICAN, den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen med over 60 partnerorganisasjoner i Norge, som har vunnet viktige seire i kampen mot atomvåpen. I 2017 vedtok FN et omfattende rammeverk for hvordan verden kan forby og nedruste atomvåpen med FNs atomvåpenforbud (TPNW). Noe som var et av de originale målene ved FNs grunnleggelse.

Selv om mange kommuner, deriblant både Karlsøy og Tromsø, har sluttet seg til kravet om et atomvåpenforbud, har Norge fortsatt ikke gjort det. Dette begrunnes gjerne med at det bryter med NATOs linje. Dette viser behovet for en sterkere fredsbevegelse som kan utfordre ideen om at verden trenger kjernefysiske våpen – fordi NATO. For å oppnå konvensjonell og kjernefysisk nedrustning trenger vi, mer enn noe annet, politisk vilje.

Globalt ser vi en økende militarisering, med både kjernefysisk og konvensjonell opprustning. Nedrustningsavtalene som ble inngått etter den kalde krigen går ut på dato en etter en. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI, som hvert år rapporterer verdens samlede militære utgifter, rapporterte at i 2021 for 7. år på rad har verden aldri brukt mer på militæret. Med krigen i Ukraina er det nærliggende å tro at denne trenden vil forsterkes ytterligere i 2022.

Mange peker på et sterkere NATO som garantist for fremtidig fred. Men når vi ser ut i verden, ser vi også et Tyrkia ledet av en president med tette bånd til Putin som drar landet i en autoritær retning. I skyggen av angrepet på Ukraina angriper Tyrkia kurdisk sivilbefolkning i Syria og Irak. Også i Nato er er det uklare grensedragninger mot militære brudd på folkeretten.

Putins Russland har utviklet seg til å bli et autoritært regime, med ambisjoner om å vinne tilbake territoriene til det tidligere Sovjetunionen. Angrepet på Ukraina viser igjen at Putin er villig til å bruke aggressiv militærmakt for å nå denne ambisjonen. For første gang siden Kosovo, og i vårt årtusen, er det aktive krigshandlinger midt i Europa. Dette har kommet som et sjokk på regionen.

Det er ingen tvil om at Ukraina har folkeretten på sin side i forsvaret mot Russland sin imperialistiske krigføring. Det ukrainske folket som forsvarer landet fortjener vår solidaritet. Vi kan likevel ikke unnslå at det er en reell fare for at stadig økende våpenstøtte kan bidra til et katastrofalt utfall. Det er vanskelig å se for seg at krigen i Ukraina kan løses med militær makt alene.

Flere militære eksperter advarer om at russiske nederlag i Ukraina kan gjøre Russland enda mer uforutsigbar. Putin og det russiske militæret har raslet med nøklene til atomknappen, og antydet at de er villig til å ta i bruk atomvåpen i en presset situasjon. Vi risikerer å tape også om vi vinner.

Dette skaper en ny og skummel sikkerhetssituasjon. Også for Norge, og kanskje særlig Nord-Norge som har grense til den nye fienden, på samme måte som vi hadde under den kalde krigen. Grensesamarbeidet ved Kirkenes har brutt sammen og vi bor nå, igjen, rett ved en potensiell fremtidig europeisk frontlinje. Plutselig framstår både atomubåthavn på Tønsnes, Nato-radarer i Vardø og amerikanske baser på Ramsund og Evenes i et nytt sikkerhetspolitisk lys.

Selv om det ikke er noen umiddelbar fare for et russisk angrep på Norge, er det viktig å diskutere sikkerhetssituasjonen i Nord-Norge, også i et fredsperspektiv.

Vi har de siste månedene sett en stor grad av enighet i norsk offentlighet om at den eneste løsningen på krigen i Ukraina er militær og at veien til fremtidig fred går gjennom opprustning i regi av NATO. Til og med SV, et parti som nærmest ble tuftet på motstand mot Nato, gjennomgår nå sitt Nato-standpunkt.

Vi som står bak Karlsøyfestivalen savner en større offentlig samtale om fred, fredsarbeid og strategier for fred. Vi deler en historisk forståelse av at det er en fare for at et nytt opprustningskappløp, i beste fall, vil lede til en ny skjør kald krig, snarere enn stabil og langsiktig fred.

Behovet for en sterk fredsbevegelse og nye strategier for fred virker på mange måter større enn noensinne.

Karlsøyfestivalen og Norges Fredsråd inviterer derfor organisasjoner, aktivister og andre med fredsengasjement til samtale på Karlsøyfestivalen om hvordan vi kan styrke og gjenoppbygge norsk fredsbevegelse. Vi håper alle som vil være med å bygge en slagkraftig fredsbevegelse også kommer og blir med.

  • *Tittel er utdrag fra sangen “Vi vil ikke ha mer krig” av Reggaegruppen Manna som spiller på Karlsøyfestivalen.