Skrevet av daglig leder i Norges Fredsråd, Oda Andersen Nyborg
Innlegget ble først publisert 15.10.22 i Klassekampen her (kortere versjon).
Etter at statsbudsjettet ble annonsert, ble jeg møtt av en deltidsansatt fra en av organisasjonene vi deler kontor med, Salam. En ung organisasjon i oppbyggingsfasen som fikk øremerkede midler på statsbudsjettet under Høyre-regjeringen. Nå tas de ut av statsbudsjettet. De ble ikke varslet før på selve dagen. I møte med Salams fortvilte ansatte tok jeg meg selv i å bli nummen overfor vår egen situasjon. Tilskuddspotten vi og flere andre organisasjoner er helt avhengig av, var også ute av statsbudsjettet, potten for opplysningsarbeid om nedrustning og kjernefysisk sikkerhet. Det slo meg at dette opplever vi egentlig hvert år, og vi er her fortsatt. Det ordner seg alltid.
Men vi har ikke opplevd dette før. Vi har opplevd at summen har blitt mindre. Vi har opplevd at definisjonen på kjernefysisk nedrustning har blitt smalere. Mulighet til å jobbe med andre fredspolitiske saker har blitt borte. Fredshuset har blitt lagt ned. Og vi opplever at saksbehandlingstiden blir lengre. Det er altså nå, under en regjering ledet av Arbeiderpartiet, at støtten til sivilsamfunnets arbeid mot atomvåpen skal fjernes helt. I uttakt med Hurdalsplattformen, og med Arbeiderpartiet og Senterpartiets egen historie og politiske kultur. Og i sterk utakt med tiden vi lever. På torsdag kom en beskjed om at regjeringen snur i saken, men uten spesifikasjoner. Tilliten er så tynnslitt, at det ikke er en betryggende beskjed. Tvert imot så reiser flere spørsmål seg.
Å fjerne tilskuddspotten til organisasjoner som jobber for nedrustning er i realiteten en endelig spiker i kista til sivilsamfunnet som jobber med fredspolitikk. Hvordan nødvendig engasjement for nedrustning og mot atomvåpen skal skapes og motiveres blir i realiteten på politikernes nåde. Vi vet at sentralt for å drive fram politiske endringer rundt disse spørsmålene er folkelig engasjement. Og realiteten er at for å skape et bredt nok folkelig engasjement, til å samordne, koordinere og motivere, så trengs penger. Det er bare å se til andre bevegelser.
Politikere vil sjeldent prioritere noe hvis de ikke tror folk bryr seg. Og kampen om narrativet rundt atomvåpen er godt igang. Når dere spør dere selv “hva har skjedd med samfunnsdebatten” vil jeg postulere at en sentral del er ikke bare algoritmene og store globale selskaper som facebook og twitter. Det er også målrettet underfinansiering og delegitimering av et sivilsamfunn som bidrar til en kunnskapsbasert offentlig debatt der flere perspektiver kommer til. Ikke bare den som presenteres av politisk ledelse, eller opposisjon.
Så kan vi sitte å se hva som fyller tomrommet når sivilsamfunnet rundt noen av våre mest sentrale politikkområder reduseres til å drives i tilnærmet helt på frivillig basis. Jeg vil påstå vi har sett konsekvensene lenge. For hva driver en kritisk debatt rundt norsk nedrustning- og fredspolitikk hvis sivilsamfunnet fortsetter å strupes, slik det nå gjør? Kunnskapsnivået om atomvåpen, og følgelig norsk og internasjonal atomvåpen- og nedrustningspolitikk, er mildt sagt begrenset hos norske journalister. Det er bare å se til Politisk Kvarter 11. oktober hvor Sverre Diesen, tidligere Forsvarssjef og nå forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, fikk taktiske atomvåpen til å høres ut som små versjoner av bombene sluppet på Hiroshima og Nagasaki. Poenget virket å være å avfeie Russlands trusler om å bruke atomvåpen fordi skadene ville være relativt ubetydelige. Det er direkte feil, og grov feilinformasjon fikk stå uimotsagt.
Vår utenriksminister kommer vel foreløpig kun på banen for å fordømme Putin og hans atomvåpenrasling. Det skulle bare mangle. Med sitt fravær i den norske samfunnsdebatten bygger politikere opp under medias fokus som ikke er reelt forankret i den politikken som føres. Vi er distrahert fra den reelle norske forsvars- og utenrikspolitikken som nå er under utvikling i en svært kritisk tid for Europa. Det er en realitet at vi går vekk fra sentrale prinsipper som tidligere var bærebjelker i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Og ledende politikere spiller med, for det er klart det passer at fokuset ligger på noe frakoblet faktisk norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Direktoratet for strålevern og atomberedskap (DSA) gikk nylig ut med en video på sosiale medier hvor de svarer på spørsmål om hva vil skje med Norge om Ukraina blir angrepet med atomvåpen. Det er slående hvor fort narrativet har utviklet seg fra “et atomvåpenangrep kommer ikke til å skje, atommaktene vet bedre”, til “om Ukraina blir angrepet med atomvåpen, går det bra med oss”. I Finland vil et atomvåpenangrep gå bra, for der har de bunkere som er sikret mot atomvåpenangrep. Or so they say.
I det siste har jeg tenkt på den betente debatten rundt beredskapen til ubåthavna i Tromsø for knapt et år siden. Ubåthavna ligger midt i en bebyggelse og skulle åpnes blant annet for amerikanske atomdrevne ubåter. Daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen gikk bredt ut og sa at de i Tromsø gikk “rundt på en liten rosa sky” fordi det var protester mot ubåthavna. “En kai er en kai”, sa han. Denne uken kunne vi lese på NRK om at en atomøvelse i Troms avslørte flere mangler ved beredskapen. De øvde på rutinene knyttet til radioaktiv lekkasje fra en atomubåt.
Nok et kutt i statlige midler til nedrustningsarbeid faller ellers godt inn i den lengre nye tradisjonen i Norge om at små organisasjoner skal i stor grad utfases, til fordel for større organisasjoner. Vi er små organisasjoner som er vant til å skulle “likebehandles” med store organisasjoner. Et krevende utgangspunkt både i søknads- og rapporteringsprosesser. Få politikere ser den fulle verdien av å tvert imot styrke et mangfoldig sivilsamfunn, og utvikle gode og effektive rammevilkår som sikrer arbeidet.
Kanskje iboende i løftet fra Hurdalsplattformen om å øke satsingen på arbeid med de humanitære konsekvensene av atomvåpen, var en innrømmelse at den nye politikken ikke inkluderer sivilsamfunnet. Vår rolle til å engasjere, opplyse samfunnsdebatten og på sikt drive fram endring utgår. Ellers er det få som vet hva regjeringens nedrustningspolitikk faktisk innebærer nå i dag. En satsing er det ihvertfall ikke.
Men ja, statsbudsjettet har en runde til den skal igjennom ihvertfall. Som DSA like gjerne kunne sagt i den videoen på sosiale medier:
Slapp av, det ordner seg.