Referat fra åpent møte om atomberedskap i Trondheim 08.11.2018

Den 8. november 2018 inviterte Nei til Atomvåpen og Norges Fredsråd til et åpent møte i Trondheim, hvor vi spurte «Atomvåpen på norsk jord – er vi beredt?»

Tiden vi lever i bærer igjen preg av at økt risiko for atomkrig. I januar ble «dommedagsklokken» fra Bulletin of atomic scientists skrudd fram til 2 minutter på midnatt – det mest alvorlige siden 1953. I høst ble det også kjent at Statens Strålevernser på bruk av atomvåpen på norsk jord som «et ikke utenkelig scenario».

Møtet i Trondheim ble innledet av Arne Magnus Jensen og Kjell Morten Denstad fra Analysesenteret, som også fungerer som beredskapslaboratorium. Disse fortalte blant annet om hvordan de i sin tid foretok stikkprøver og målinger i norsk regnvann etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Deretter fulgte en panelsamtale, med Bjørn Hilt fra Norske leger mot atomvåpen, Kjølv Egeland fra Folkerettsinstituttet, Sara Nes fra Nei til Atomvåpen, Knut Jørgen Kirkeberg fra Unge Høyre, og Kristian Hovd Sjøli, masterstudent i statsvitenskap ved NTNU. Konferansier var Liss Schanke fra Norges Fredsråd.

Debattantene var enige om at atomvåpen var et onde. Uenighetene besto i synet på hvordan nedrustning burde skje.

Bjørn Hilt vektla i sine innlegg at atomvåpen er et våpen som per definisjon er folkerettsstridig. Det er mer eller mindre umulig å benytte atomvåpen uten katastrofale konsekvenser for sivile liv. Det finnes i dag ikke et land i verden med en helseberedskap som kan bøte på skadene et atomangrep vil innebære. I og med at nedrustningskonferansene de siste årene har stått i stampe, mente Hilt at den internasjonale forbudstraktaten var en måte det internasjonale samfunnet kan presse atommaktene videre.

Kjølv Egeland, som blant annet er medforfatter av rapporten “The TPNW and its implications for Norway” som gjennomgår konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet, hadde en lignende innfallsvinkel. Den eneste måten å få til kjernefysisk nedrustning, mente han, var å gjøre atomvåpen «skambelagt». Først da ville atommaktene bli så isolerte, både i verden og i egen folkeopinion, at de ville gjøre en innsats for gjensidig nedrustning. Den internasjonale forbudstraktaten ville være et godt verktøy i så måte.

Egeland gjennomgikk også eventuelle konsekvenser av norsk tilslutning til traktaten. Hans hovedpoeng var at det absolutt var mulig for Norge som NATO-medlem å signere forbudet. I praksis vil det bety at Norge må avstå fra å slutte seg til erklæringer som oppfordrer til bruk av atomvåpen, for eksempel gjennom å stille dissens. Egeland viste til at USA ikke hadde gjort noe stort nummer ut av at samarbeidsland utenfor NATO hadde signert forbudet.

Knut Jørgen Kirkeberg fra Unge Høyre ble den i panelet som forsvarte den norske regjeringens syn. Han poengterte at Norge som NATO-land har et ansvar for at alliansen står samlet, og at det var svært uklokt å så tvil om NATOs enhet i en så usikker tid som vår. Like fullt framholdt han at ingen egentlig er «for atomvåpen», men at man er uenige om hvordan det er hensiktsmessig å jobbe for nedrustning. Til sist uttrykte han håp om at neste tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen ville bringe positive resultater, også fra atommaktenes side.

Nei til Atomvåpen-lederen Sara Nes uttrykte begeistring for fjorårets fredspris til ICAN. Hun kunne fortelle oss at tempoet i signerings- og ratifiseringsprosessen for forbudstraktaten var svært rask sammenlignet med tilsvarende avtaler tidligere. Hun gjennomgikk også noen av de mange kampanjene som går i arbeidet mot atomvåpen, blant annet kampanjer for å stanse investeringer i selskaper som produserer atomvåpen, samt muligheten for å få kommuner til å erklære seg «atomvåpenfrie».

Kristian Hovd Sjøli mente Norges atomvåpenpolitikk alltid har innebåret en tvetydighet. Vi har vært historisk vært mot atomvåpen i Norge, men for atomvåpen i NATO. Nå er man uttalt mot atomvåpen, men samtidig imot et forbud. Dette mente han skyldtes Norges rolle som utsatt småstat med liten selvstendig militær evne. Det vil for slike stater alltid være en kamp mellom idealismen og ønsket om sikkerhetsgarantier fra stormaktene.

Som så mange andre møter gikk hovedmotsetningen mellom de som er for, og de som er imot at Norge skal signere forbudstraktaten. NATO-medlemskapet ser ut til å være faktoren som gjør forbudet vanskelig å støtte for mange. Folkerettsinstituttets rapport kan forhåpentligvis bringe debatten videre i fremtiden.