Ikke bare er vi blant verdens 20 største eksportører av militært materiell, vi er et av de landene i verden som oftest deltar i krig utenfor eget territorium. Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger.
Tekst: Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd
Publisert i Radikal Portal, 06.03.15
I etterdønningene av den siste tids angrep på ytringsfriheten har terrordebatten nok en gang inntatt Norge, og med den følger debatten om politibevæpning. Ifølge politikerne er Norge truet, og løsningen er å gi politiet våpen i hånd. Dette er ikke annet enn symptombehandling. Skal vi bidra til å redusere trusselen må vi se på de bakenforliggende årsakene, og da er vår krigføring de siste 15 årene et sted å starte.
Andreplass i krig
Vi har et bilde av Norge som en fredselskende nasjon. Vi er et fredselskende folk, og forteller gladelig til alle som vil høre at nettopp dette er grunnen til at Nobel mente Fredsprisen burde deles ut i Oslo. I 2011 vakte Norge internasjonal oppmerksomhet med hvordan vi svarte på 22. juli med fokus på solidaritet og kjærlighet, åpenhet og rosetog. Og når venner fra utlandet kommer på besøk, peker vi stolt på politikonstabler, og forteller at de ikke bærer våpen – fordi de ikke trenger det.
Men noe skurrer med dette bildet av det fredselskende Norge. Ikke bare er vi blant verdens tjue største eksportører av militært materiell, vi er et av de landene i verden som oftest deltar i krig utenfor eget territorium. Det store flertall av verdens nasjoner har ikke deltatt i noen kriger de siste to tiårene. Siden 1990 har Norge deltatt i åtte. «Fredsnasjonen» Norge er ikke lenger i tet når det gjelder fred, men går inn til en solid andreplass i krig. Kun Storbritannia og Frankrike har vært involvert i flere kriger enn oss. Andreplassen deler vi med Danmark, USA og Nederland. Men vi nekter å se hvorfor Norge og Danmark blir utpekt som terrormål. Det er begrenset hvor lenge vi kan være et av de landene som har en så aggressiv krigspolitikk, uten å merke konsekvensene av det.
Militære aksjoner skaper terrorisme
I 2015 føles rosetogene fjerne. I 2015 sender angrep på ytringsfriheten i Paris og København sjokkbølger som også får nakkehårene til å reise seg på norske politikere. Svaret er ikke lenger «mer demokrati og mer åpenhet» i møte med terroren. Svaret er økt trusselvurdering og politibevæpning. Forskning viser at det nettopp er ved å involvere oss i kriger utenfor eget territorium at vi bidrar til en oppblomstring av terrorisme.
Det hjelper ikke om intensjonen er god, når konsekvensene er så fatale. Militære aksjoner skaper grobunn for terrorisme, og empirien tilsier at krigen mot terror bare skaper mer terror. For hver terrorist vi dreper, skaper vi ti nye. Terrorforsker Petter Nesser slår fast at det er «en sterk sammenheng mellom vestlige intervensjoner i muslimske land og terrorangrep i vestlige land». Du trenger ikke være hjernekirurg for å se at Norge med sine åtte intervensjoner kommer uheldig ut her.
Militære aksjoner skaper flyktninger
Disse militære aksjonene skaper også flyktninger og humanitære kriser som staten lapper med bistandspenger, uten at vi tar tak i de bakenforliggende årsakene til dette. Sverige tar i mot nesten ni ganger så mange flyktninger som oss, selv om Norge de siste årene har spilt en større rolle i å forårsake flyktningestrømningene. Politikere skylder på mangel på ressurser, men bruker midler til å bevæpne politi hjemme og ta del i militærhandlinger ute. Flere mennesker er på flukt i dag enn noen gang siden andre verdenskrig.
Å delta i krig, for så å stenge grensene til mennesker som søker asyl fra de konfliktene, er ganske inhumant og vitner om lite medmenneskelighet. Bistanden vi gir kan være et plaster på såret, men det hjelper lite å plastre en brukket arm.
Bevæpning er ikke svaret
I stedet for å ta tak i de bakenforliggende årsakene, svarer vi på det endrede trusselbildet med symptombehandling i form av politibevæpning. En bevæpning som er høyst problematisk. Vi skal ikke begi oss inn på høna-og-egget-diskusjon, men det er en positiv korrelasjon mellom politibevæpning og graden av vold og drap i samfunnet. Sosialpsykologien lærer oss at tilstedeværelsen av våpen i seg selv fører til mer vold.
Selv om bevæpningen skjer fra et ønske om å beskytte samfunnet og dets innbyggere, medfører bevæpningen samtidig et økt behov for beskyttelse. Det heter eskalering. Bevæpningen skal være midlertidig, sier politikerne. Det er skremmende hvor lett en midlertidig situasjon kan bli permanent når bevæpningen er et svar på en trussel uten utløpsdato.
Mer sannsynlig med terror i år
Terrorisme er handlinger utført, ikke for i seg selv å skade offeret, men for å spre frykt og påvirke samfunnet. Ifølge PST er det «mer sannsynlig enn usannsynlig at Norge vil bli rammet av islamistisk terror» i 2015. Per i dag hadde flere norske liv nok vært spart av å bruke bilbelte enn av å forebygge mulige terrorangrep. Likevel er terrorismens metode så lammende og sjokkerende at det er den vi frykter, og det er nettopp det at vi lar oss skremme som gjør at den fungerer, og at den brer om seg.
Det er når vi blir skremt til å endre våre samfunnsstrukturer på grunn av en påstått fare som kanskje-kanskje ikke er reell, at terroristene har nådd sitt mål. PSTs trusselvurdering og utvidelsen av politibevæpninga har gjort lite annet enn å skremme nordmenn.
Nei til krigføringen
Norge har de siste årene blitt et mer sannsynlig terrormål. Å møte dette med økt politibevæpning er å la terroristene og frykten overmanne oss. Ønsker vi å ivareta det samfunnet vi kjenner, og leve opp til vårt noe frynsete rykte som fredsnasjon, er det på høy tid at vi tar et oppgjør med norsk krigsinnsats. Snarere enn å sette inn flere våpen i Norges gater for å få bukt med terrortrusselen, burde terskelen vår bli langt høyere for å eksportere krigsmateriell og norsk militært personell til kriger utenfor eget territorium.