VGs politiske kommentator, Hanne Skartveit, har skrevet en kommentar med en klar konklusjon: Russlands stadig mer aggressive framferd mot Norge må møtes med kraftig militær opprusting fra norsk side.
Det er riktig at Norges forsvar har blitt mindre de siste to tiårene. Dette er derimot ikke bare et uttrykk for at politikerne har ønsket å ruste ned. Prioriteringene endret seg: fra å være et forsvar som primært sett var innrettet på å forsvare norsk territorium og suverenitet, fikk forsvaret vårt en struktur som er mer tilpasset å krige i utlandet. Framfor å oppfordre politikerne til å bruke mer penger på militærvesenet, kan ikke Skartveit heller ta et oppgjør med politikken som fører Norge ut i krig mot land og folk som aldri har angrepet oss?
Skartveit går videre med å peke på russisk politikk. Russlands modernisering av egne atomvåpenarsenaler, brudd på nedrustningsavtaler, og brudd på folkeretten er alvorlig. Men er dette noe som skjer i et vakuum? Bør man ikke også rette pekefingre mot vår allierte i Washington når de ruster opp sine atomvåpen, utplasserer missilbatterier i Europa, bryter folkeretten i Irak og Syria, og blander seg inn i presidentvalg for eksempel i Venezuela? Hva med Norges brudd på tidligere basepolitikk, når vi tillater permanent utstasjonering av amerikanske soldater i Norge i fredstid?
Poenget her er at selv berettiget kritikk av russisk aggresjon virker hyklersk og falsk om man ikke opererer med tilsvarende høy standard overfor andre land. Russlands Krim-anneksjon var absolutt et brudd på gjeldende folkerett, men det var også USAs invasjon av Irak og bombing av Syria. Selv Norges begrensede militære tilstedeværelse i Syria er rettferdiggjort i en kontroversiell tolkning av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd.
Norge er en småstat og må forholde seg til verden som dette. Vår sikkerhet er først og fremst avhengig av at folkeretten tas på alvor av verdens stater. Skal dette bli virkelighet må vi forsvare folkeretten mot alle som bryter den – også våre venner.
Ivar Espås Vangen