– Nedrustning er en hastesak for verden

Hva skjer i Mali? Hvordan hindre full stans i forhandlingene om nedrustning av atomvåpen? Hva mener Norge om utarmet uran? Hvor lenge er internt fordrevne på flukt? Hvor mye planlegger atomstater å bruke på modernisering av atomvåpen? Norges Fredsråds FN observatør gir en oppdatering av de siste dagene i FNs generalforsamling.

Tekst og foto: Margrethe Kvam Tingstad, IKFF

Terrorisme i Mali og spenninger mellom atomvåpenmaktene
Dag to startet i sikkerhetsrådet, hvor situasjon i Mali var tema. Malis utenriksminister og andre diplomater deltok over nettet på storskjerm fra Bamako, Malis hovedstad. Mali herjes fortsatt i stor grad av opprørsgrupper som senest dagen i forveien tok livet av soldater fra fredsbevarende styrker. Det er stor bekymring fra flere hold for at Mali i økt grad blir et tilholdsland for terrorister. Det internasjonale samfunn, her FN, bes å ta alle mulige steg for å forhindre og forfølge terrorisme som bryter internasjonale lover, og i særdeleshet menneskerettigheter og folkeretten.

I første komité fortsatte den generelle debatten om nedrustning og internasjonal sikkerhet. De fleste innlederne understreket at verdens atomvåpen og deres potensielle spredning utgjør den største sikkerhetstrusselen i vår tid. Det diskuteres også hvordan man kan hindre at forhandlingene stanser helt opp i skyggen av nye spenninger i Europa med henvisning til Ukraina – Russland. De siste måneders hendelser har igjen ført til spenninger mellom atomvåpenmaktene og innleggene bærer alle det bud at atomvåpenkrig aldri må skje og at man må klare å holde trykket oppe på både ikke-sprednings- og nedrustningsarbeidet.

Videre er det ført bevis fra OPCW, fjorårets mottaker av Nobels fredspris, at det fortsatt benyttes kjemiske våpen i krigen i Syria. Syriske representanter benekter at denne bruken er i statlig regi.

Mange land understreker at nedrustning er en hastesak for verden, og ber om at landene nå setter mer ressurser inn raskt for å oppnå handling. Det er til dels sterke appeller til land som ikke har ratifisert avtaler om å gjøre det og at det er helt imperativt å bygge tillit mellom landene. Mange tar til orde for økt åpenhet i nedrustningsspørsmål for å hindre full stopp i de ulike forhandlingene.

Bemerkelsesverdig få delegater tar opp trusselen for nye våpenteknologier som f.eks. framtidens (om ikke nåtidens) ubemannede droner.

Under høynivåuken som markerte starten på årets generalforsamling i FN, sa Costa Ricas president “silence is not an option”. Han har rett! Første komité er i dag det forumet hvor stater, organisasjoner og sivilt samfunn kan møtes for å finne mulige veier videre. Det vil kreve mot av stater å bryte et mønster som i altfor stor grad preges av at tradisjonelle flaskehalser får være nettopp det. Flere delegater oppfordrer til nytenking.

Sivilsamfunnets engasjement og holdninger i disse spørsmålene ble også nevnt og det er her vår rolle kommer inn. Vi må bli enda bedre i vår leting etter den nøkkelen som åpner opp døren til folk flest sin interesse for spørsmål om egen sikkerhet. Jeg viser til materiell publisert av prosjektet “Reaching critical will” i “min” organisasjon WILPF International, med en del ideer til det videre diplomatiske arbeidet.

KMKT UN 0910

Internt fordrevne på flukt i 17,5 år
Den norske delegasjonen har morgenmøter mandag og torsdag, så dag tre startet derfor på det norske konsulatet, med briefing om aktuelle FN-saker sett fra norsk side, og oppdatering om møter hvor Norge skal delta. Hver av de seks FN-komiteene følges opp av en ansvarlig ved delegasjonen, og i tillegg har andre spesielle oppdrag, som f.eks. å følge valgprosesser til de ulike FN-organene.

ATT (Våpenhandelsavtalen) hører, i tillegg til første komité for nedrustning, også hjemme i sjette komité med juridiske forhold rundt avtalen. Neste uke er det valg til FNs sikkerhetsråd. Norge har ikke vært medlem i Sikkerhetsrådet siden 2002 og er ikke aktuell i dette valget, men tar del i prosessen med lansering av kandidater. Så er det kjernekomiteer som forbereder tekster til resolusjoner som skal behandles i plenum, og her handler det om balanse – å få sterke nok tekster til at de får betydning og som samtidig kan godtas av et flertall.

Den generelle debatten fortsatte i første komité. Norge presenterte sitt innlegg i dag, og der er det ikke mye å bemerke. Som forventet var det en svak uttalelse om utarmet uran: “We must significantly reduce the use of highly enriched uranium, in both civilian and military applications”.

Jeg vil vie resten av dagens blogg til et seminar jeg deltok på ved IPI – International Peace Institute: Women & Forced Migration: Challenges and Responses to Unprecedented Displacement. Internt fordrevne (såkalte IDPs) er mennesker som tvinges hjemmefra pga. kriser og uholdbare forhold, og som ikke faller under definisjonen på flyktninger og som dermed ikke får noen legal flyktningstatus med de formelle rettighetene som det gir.

Antall fordrevne mennesker øker med mer enn 30 tusen hver dag, og verden har i dag 55 millioner på flukt hvorav 33 millioner på grunn av kriger og konflikter, og resten grunnet naturkatastrofer. Det er estimert at 80% av fordrevne er kvinner og barn. Vi kjenner fra før åpenbare konsekvenser for fordrevne mennesker som mangel på skolegang for barn, mangel på tilgang på helt basale ressurser som mat, vann, sanitærforhold, boliger, helsestell med mer.

Det som er verdt å merke seg er at disse menneskene sjelden returnerer. Forskning viser at gjennomsnittstiden på flukt er 17,5 år. I lys av dette, er det en del forhold som gjør fordrevne menneskers situasjon svært vanskelig for kvinner: Lovverk som diskriminerer kvinner, f.eks. i forhold til statsborgerskap, og muligheten til å eie eiendommer. Mangel på samfunnsbeskyttelse som resulterer i seksuell vold. Mangel på lokale samfunnsstrukturer som kan ivareta behov over tid.

Et annet forhold er at to tredjedeler av fordrevne bor i byer eller urbane strøk, og ikke i teltleirer i rurale områder som ofte er det bildet som formidles i mediene. Det er behov for tiltak for folk som bor i byer generelt. I FN-sammenheng ble det pekt på særlig to problemer med tiltak som kan imøtekomme de reelle behovene: Mangel på anerkjennelse av at dette er et langsiktig og varig problem, og at tiltak må innrettes ditto. I tillegg gjør språket som benyttes i sikkerhetsrådet når fordrevne omtales, fordrevne mennesker (IDP) til et trekk ved konflikt og ikke som en sak for seg, hvilket vil være nødvendig for å finne både strategier og tiltak. Det vil si alt fra langsiktig finansiering til alle de nødvendige hjelpetiltak som ikke går på ren overlevelse, men samfunnsbygging ut fra den situasjonen fordrevne mennesker befinner seg i.

1000 milliarder til modernisering av atomvåpen
Minirapporten fra dag fire er fra generell debatt i første komité og paneldiskusjon om effektive tiltak for atomnedrustning. Statene fortsetter å presisere at atomtrusselen utgjør den største og mest presserende saken for første komité å ta fatt i, og slår fast at det ikke finnes noen infrastruktur som kan ivareta de enorme behovene for hjelp som vil oppstå ved en atomvåpendetonasjon.

Mange beklager at en lenge bebudet og ønsket konferanse om en atomvåpenfri sone i Midtøsten ikke blir realisert, og holder Israel ansvarlig for utsettelsen på ubestemt tid. Artikkel 6 i ikke-spredningsavtalen (NPT) fra 1968 forplikter alle partene i avtalen til å arbeide for full nedrustning. Det presiseres at både denne artikkelen og fem punktsplanen fra FNs generalsekretær i 2008, ikke bare appellerer til atomstater, men at land som ikke besitter atomvåpen, som tross alt er de fleste, må bidra med uforminsket styrke inn i dette arbeidet. Dette er altså en juridisk forpliktelse for alle partene i ikke-spredningsavtalen (NPT), og er ikke et moralsk eller utenrikspolitisk valg.

Alle de innstendige innleggene med appell om fortgang i arbeidet med å sikre atomnedrustning står i grell kontrast til atomstatenes planer for modernisering av sine atomvåpen til en estimert sum av US$ 1 000 000 000 000 (1000 milliarder) på modernisering og vedlikehold av sine atomvåpen i løpet det neste tiåret. Mye av disse midlene kommer fra skattebetalere, men vi vet også at det er store selskapsinvesteringer i atomindustrien. Så her ser vi igjen hvordan vår rolle berøres i form av å skape en forbindelse mellom nasjonale og internasjonale sivilsamfunnsaktører som jobber med disse spørsmålene.

New Zealand arrangerte også en “side event” rundt et arbeidsdokument av juristen Treasa Dunworth, lansert nå i oktober som kommenterer de legale sidene av mulige effektive tiltak som skal styrke atomnedrustning. Dokumentet er utarbeidet på bakgrunn av NAC såkalte “WP18″ diskusjonsnotat og mulige veier til en atomvåpenfri verden.

Dunworths hovedpoeng er i hovedsak at det er et stort behov for juridiske vurderinger i valg av alternativ og utforming av tiltak. I tillegg til politisk vilje til å ta nedrustningsspørsmålene videre, og politiske hensyn å ta, er det en rekke juridiske forhold som må utredes. Konsensus i en sak er ikke nok, da vedtaket må kunne bearbeides juridisk til praktisk politikk. Videre mener Dunworth at det er viktig å se utenfor de vanlige sporene som diskusjoner om nedrustning vanligvis følger, og hente “best practices” fra andre områder i internasjonal politikk. Et alternativ til bindende traktater kan være internasjonale mulitlaterale deklarasjoner, som også kan være bindende dersom de er inngått åpent og mulitlateralt med den hensikt for landene å forplikte seg. Dunworth hevdet at dette kan gi et sterkt normativt momentum og at verden generelt bør vise mer kreativitet i leting etter nye mulige veier videre.

Ellers er det verdt å nevne at det lørdag 11. oktober var den internasjonale dagen for jentebarn. Dagen ble vedtatt av generalforsamlingen i desember 2011, ved resolusjon 66/170, for å sette søkelyset på jenters rettigheter og de spesielle utfordringene jenter møter. Dagen ble behørig markert her i FN.