Menneskerettigheters rolle i norsk utenrikspolitikk

Fredag 4.april inviterte International Law and Policy Institute (ILPI) til frokostseminar med fokus på menneskerettigheters rolle i norsk utenrikspolitikk på Litteraturhuset. Solberg-regjeringen har uttalt at de ønsker å styrke arbeidet med menneskerettigheter i  norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Samtidig  la finansminister Siv Jensen fram stortingsmeldingen om forvaltningen av oljefondet 2013, med anbefalinger om å legge ned Etikkrådet og overføre ansvaret for eierskapsutøvelse og utelukkelsesmekanismer til Norges Bank. Panelet forsøkte å besvare hvorfor og hvordan menneskerettigheter bør fremmes når de konkurrerer med nasjonale interesser? 

I panelet

▪       Michael Ignatieff, Harvard Kennedy School of Government

▪       Bård Glad Pedersen, Statssekretær, Norges

▪       Else Hendel, Seniorkonsulent DNV GL

▪       Ina Tin, Seniorrådgiver, Amnesty International

Moderator: Joachim Nahem, Programdirektør, ILPI

Menneskerettigheter i utenrikspolitikken

Michael Ignatieff innledet seminaret med å si at det er en konflikt mellom menneskerettigheter og nasjonale interesser.

Vi lever i en plural verden med ulike religiøse og nasjonale kontekster. Vi må respektere og akseptere at disse kontekstene er forskjellige”.

Menneskerettighetene er universelle, og ut i fra et normativt perspektiv innebærer de at en ikke velger side. Alle stemmer er like mye verdt. Det er derfor vanskelig å forsvare militære intervensjoner ut i fra argumentet om å beskytte menneskerettigheter. I en slik situasjon velger man side, og noens stemmer blir ekskludert. Utenrikspolitikk basert på menneskerettigheter må fokusere på å beskytte menneskerettighetsforkjempere og bidra til å bygge opp deres kapasitet og ressurser for å styrke uavhengige institusjoner, konstituere rettigheter og støtte menneskerettighetsorganisasjoner. Konflikter må løses gjennom dialog, der alle parter involveres. 

Menneskerettigheter, nasjonale interesser og næringslivet

Statssekretær Bård Glad Pedersen trekker fram at det er et gap mellom forpliktelsene til menneskerettigheter og realiteten, og at det er viktig å sørge for at forpliktelser implementeres. Med store endringer i det geopolitiske landskapet og ulike syn på hva menneskerettigheter er, er det særdeles viktig å opprettholde en meningsfull dialog med stater i sør og øst. Statssekretær Pedersen tror likevel at økt fokus på menneskerettigheter og nasjonale interesser kan kombineres, og at den norske regjeringen må legge bedre til rette for at næringslivet klarer å implementere og følge opp sin politikk på menneskerettigheter. Han trekker fram at rommet for dialog åpens når norsk næringsliv har investeringer i et land, og er enig med Else Hendels uttalelse om at profitt  i mange tilfeller kan oppnås lettere hvis gode arbeidsforhold- og rettigheter  ligger til grunne for virksomheten.

Dobbeltstandarder

Ignatieff understreker at når menneskerettigheter adopteres i utenrikspolitikken, samtidig som nasjonale interesser skal ivaretas, vil det raskt oppstå dobbeltstandarder. Politikken vi fører mot andre stater vil ikke være lik. Ina Tin fra Amnesty har et inntrykk av at Norge vil spille en aktiv rolle i å forsvare menneskerettigheter så lenge det ikke går på bekostning av nasjonale interesser. Tin viser til eksempel som at sanksjoner har blitt iverksatt mot Iran, men ikke mot Saudi-Arabia. Videre har ikke Norge ratifisert standarder som påvirker norske økonomiske maktstrukturer og investeringene til Oljefondet er ikke konsistente. Vi kritiserer stater for menneskerettighetsbrudd, samtidig som vi investerer i de. Det som skjer i Norge er sterkt koblet til norsk kredibilitet og troverdighet, og ønsker vi å fremstå som en stat som kjemper for menneskerettigheter må dette også signaliseres nasjonalt.

Menneskerettighetsbasert politikk må formes i det offentlige

Oljefondets investeringer er et symbol på norsk politikk og er veldig synlig for resten av verden. Siv Jensens anbefalinger om å legge ned Etikkrådet kan medføre at etiske vurderinger foregår bak lukkede dører i Norges Bank og på Stortinget. Uten uavhengige institusjoner vil offentlig debatt rundt norske investeringer kunne forsvinne, og det blir vanskeligere å kontrollere at det norske folks pensjonspenger blir forvaltet etter de etiske prinsippene som skal ligge til grunn for forvaltningen av våre sparepenger.  Menneskerettighetsbasert politikk må være en demokratisk politikk, den kan ikke formes i departementene alene, den må formes offentlig. Derfor er Etikkrådet så viktig.

Norge er gjennom oljefondet en av verdens største investorer. Det gir oss et stort ansvar. Vi er like mye ansvarlige for det vi velger å ikke gjøre, som det vi velger å gjøre. Et mer passivt oljefond, som ikke tar sitt etiske ansvar på alvor, er å legge bort vår moralske plikt til å bidra til menneskerettigheter og miljø. Og det er gammeldags og dårlig eierpolitikk.” (SVs finanspolitiske talsmann, Snorre Valen)

Inntrykket i etterkant av seminaret er at flere viktige poenger ble belyst, men at panelistene ikke spisset argumentasjonen sin tilstrekkelig, manglet utdypende eksempler og kom med diffuse svar på spørsmålene fra salen. 

Kilder: Klassekampen, papirutgave 07.04.14