De 12 siste månedene har vært preget av økt politisk spenning, maktpolarisering og ekstremisme på fremmarsj. Det knives om makt og innflytelse, og politiske ledere har ikke brukt 2014 til å støpe modeller for godt lederskap. Det finnes heldigvis også lyspunkt, som demokratiseringsprosessen i Tunisia og Obamas forsøk på å knyte diplomatiske bånd med Cuba, men de fleste spådommer for det neste året peker i én retning. Mer konflikt.
– Conflict is again on the rise after a major decrease following the end of the Cold War, sier Jean-Marie Guéhenno fra International Crisis Group.
For å løse problemene kreves kontekstbaserte tilnærminger. Norges Fredsråd mener at politikere, akademikere, militære og sivilsamfunnet må innse at hver konflikt har sin egen løsning. Det kreves en individuell forståelse av hva som er aktørenes motiver og interesser; enhver respons må skreddersys.
Basert på erfaringer fra 2014 vil vi likevel legge frem fire generelle løsninger på verdens konflikter anno 2015.
For det første har politiske tiltak ikke vært en del av langsiktige strategier. Eksempler på dette er USAs bombing av IS og den nigerianske hærens kamp mot Boko Haram. Militære aksjoner kan ikke alene løse en konflikt. Mange forfekter militært engasjement som helt nødvendig for å beskytte sivile liv, men i realiteten kan en slik praksis snarere eskalere konflikten. Krigens underliggende drivkrefter, som f. eks. ulik tilgang på makt og etnisk undertrykking, adresseres i svært liten grad. Skal militære tiltak iverksettes, må de være en del av en langsiktig strategi der en stabil fred er målet.
Å snakke sammen gir mer mening enn å la være. Verdien av dialog må ikke undervurderes, især ikke i situasjoner hvor militær konflikt fremstår som det eneste alternativet. Når sivile slaktes kobles vår samvittighet inn; å ikke gjøre noe er et uakseptabelt alternativ. ”Å gjøre noe” betyr omtrent det samme som å sende soldater og bombefly til et land langt borte. Politikere må bli mer fleksible, og legge bak seg dogmatiske deklarasjoner om hvem det er mulig og umulig å forhandle med.
For det tredje bør politisk inkludering prioriteres i større grad. Å bygge inkluderende institusjoner, som er representative, effektive og beskytter alle borgere, er en langvarig prosess. Eksklusjon er en av hovedårsakene til mange av dagens konflikter, og det er derfor viktig at alle grupper har en stemme i beslutningsprosesser. Undertrykkende regimer som veltes av revolusjonære bølger mangler slike institusjoner. Den arabiske våren ble aldri en sommer.
For det fjerde er det lettere å forhindre kriser enn å rette opp kaoset etterpå. Å lytte til de ulike samfunnsgruppenes behov før de armerer seg bør være en selvsagt prioritet. Mennesker blir ikke ekstremister fordi de ikke har annet å gjøre på.
Nedenfor følger 8 konflikter verdenssamfunnet må følge ekstra godt med på i 2015:
1. Syria, Irak og den Islamske Staten. Fremveksten av IS har preget avisforsidene siden juni 2014. De vestlige luftangrepene i høst har svekket terroristgruppen, men bare i svært liten grad. IS oppfattes lokalt som den eneste seriøse opponenten til president Assad, og den eneste virkelige forsvarer av sunnimuslimske interesser. Terrorgruppens suksess er et symptom på dypere problemer som ikke kan, eller bør, løses militært.
2. Ukraina-konflikten har hardnet forholdet mellom Russland og Vesten. Mer en 5.000 mennesker har mistet livet, og separatistene på Krim har ikke klart å etablere funksjonelle offentlige institusjoner på halvøya. En ny tilfrosset konflikt i Europa kan ennå unngås. Vestlige ledere må føre en politikk mot Moskva som kombinerer press med incentiver for de-eskalering.
3. Sør-Sudan går inn i sitt andre år preget av borgerkrig. Naboland blir dratt inn i konflikten, og situasjonen destabiliserer en allerede ustabil region. Myndighetene bruker sine finansielle ressurser på krigføring, noe som etterlater en stat på randen av konkurs. En regner med at 50.000 liv har gått tapt, og 2 millioner mennesker har blitt drevet på flukt. Krisen i Sør-Sudan er en av de mest alvorlige pågående humanitære katastrofene ved inngangen til år 2015. Det finnes dog håp for internasjonal kollektiv handling ettersom konflikten ikke splitter FNs Sikkerhetsråd.
4. I Nigeria fortsetter islamistgruppen Boko Haram sine herjinger i nord. Konflikten har tatt livet av mer enn 13.000 mennesker, og 800.000 er drevet på flukt. De 200 kidnappede skolejentene har ikke kommet til rette, og landets myndigheter har blitt kritisert for deres manglende kapasiteter til å gjennomføre en vellykket redningsaksjon. Fallet i oljeprisen kan også få store konsekvenser, ettersom 70 % av landets økonomi er petroleumsbasert. Det planlagte valget i 2015 kan også skape uro, ettersom tilhengere av begge presidentkandidatene, Goodluck Jonathan fra People’s Democratic Party og Muhammadu Buhari fra opposisjonen, har uttrykt vilje til voldelige reaksjoner skulle deres kandidat tape valget.
5. De føderale myndighetene i Somalia mangler styringskapasitet og tilstedeværelse i sivilsamfunnet. Politisk uro på føderalt og regionalt nivå truer myndighetenes ambisjoner om parlamentarisk valg og grunnlovsendring i 2016. I realiteten styres landet i dag av lokale, armerte klaner. Målet om en fungerende føderalstat med frie valg går ikke sammen med lokale høvdingers interesser. Lokaldemokrati må derfor på plass først, slik at en unngår det som i dag kan beskrives som misnøye med sentralmaktens evne til å levere offentlige goder.
6. Den Demokratiske Republikken Kongo har ikke gjennomført reformene som ble lovet av president Joseph Kabila i 2013. Som i Nigeria er planlagte demokratiske valg den største utfordringen i et allerede skjørt politisk miljø. Kabila, som har svært lav legitimitet, vil muligens forsøke å endre grunnloven slik at han kan velges som president for sin tredje periode, noe som igjen kan utløse voldelige protester og konflikter.
7. Afghanistan. President Ashraf Ghani har signert en avtale med USA som sørger for at 12.000 amerikanske soldater blir igjen i landet for å bistå de nasjonale styrkene i kampen mot Taliban. Men volden øker, og opprørene vinner støtte i rurale områder. Med uttrekningen av vestlige styrker reduseres også styresmaktenes reelle innflytelse over de ulike provinsene. De stadige angrepene Taliban står bak tyder på at opprørene vil fortsette å måle styrke mot den Afghanske hæren.
8. I Libya finnes det nå to rivaliserende lovgivende forsamlinger: Det internasjonalt anerkjente parlamentet i Tobruk og den islamist-dominerte ”General National Congress” i Tripoli. Myndighetene har svært liten reel makt, og befolkningen har ingen tiltro til offentlige institusjoner. Konfliktene preges av flere dimensjoner, som for eksempel tilgang til ressurser, og ikke bare av islamisme vs. sekulære krefter. Landets ledere mangler evne til å stagnere desintegrasjonen. Vestlige statsledere har engasjert seg militært, men mangler en strategi som sikrer en inkluderende politisk utvikling og sosio-økonomisk utvikling. Skal denne trenden snus må langsiktige strategier prioriteres over kortsiktige militære løsninger.
Kilde: International Crisis Group (ICG) sin oversikt over de 10 viktigste konfliktene verdenssamfunnet står overfor i 2015. Den kan leses i sin helhet her.