Verdens yngste nasjon er sterkt preget av konflikt, og media gir denne konflikten navnet etnisk. Det er ikke seniorforsker ved CMI, Gunnar Sørbø, enig i.
Tekst og foto: Irene Elise Hamborg
Kjært barn har mange navn og Sør-Sudan er intet unntak. Nasjonen rommer mer enn 60 etniske grupper, har en sammensetning av ulike religioner og en ressurskonflikt over oljen. Sørbø mener det blir en forenkling å kalle konflikten etnisk da det først og fremst er en maktkamp mellom politikere, der de bruker etnisitet for å mobilisere støtte i folket.
Etter at Sudan ble uavhengig fra Storbritannia i 1956 har landet vært gjennom to borgerkriger på nærmere 40 år. Befolkningen i sør ønsket autonomi, mens man i nord ønsket et mer sentralisert og religiøst islamistisk styre. Den første borgerkrigen varte fra 1956 til 1972 da en fredsavtale ble undertegnet. Regjeringen i nord ønsket å innføre den islamske loven sharia i 1983, og en ny borgerkrig brøt ut. Etter 22 år ble det inngått en ny fredsavtale i 2005 der Sør-Sudan fikk full autonomi frem til folkeavstemningen i 2011. Den 9. juli samme året ble Sør-Sudan erklært uavhengig etter ønske fra 98 prosent av befolkningen.
Den interne konflikten
Salva Kiir Mayardit ble valgt som landets første president og ga uttrykk for et ønske om en stat uten krig med demokratiske reformer. Man forsøkte seg på etnisk maktbalanse ved å fordele de tre viktigste mandatene mellom de tre største etniske gruppene: presidenten fra den største gruppen dinkaene, visepresidenten Riek Machar fra nuerene og en representant fra shillukene. Sørbø forteller videre om garden presidenten bygde opp fra sin etniske gruppe, noe som skapte tillitsproblemer mellom maktinnhaverne. Ingen av partene så en annen utvei enn å bli kvitt den andre. Kritikken mot Kiirs lederstil økte i 2013 og han ble beskyldt for å drive staten i retning av diktatur. Visepresidenten og representanten fra shillukene gikk ut med et ønske om å stille til valg mot ham. Kiir svarte med å sparke Machar og utnevne en ny regjering som ble satt inn høsten 2013.
Frank Aarebrot utdyper at all makt og penger sitter i hovedstaden Juba, mens befolkningen i resten av landet sloss om trivielle ting for å overleve. Juba opplevde på kort tid fire invasjoner, der nuerene og regjeringen kjemper om byen. Slike konflikter rammer alltid sivilbefolkningen hardest. Tall fra FN viser at flere tusen mennesker har blitt drept og enda flere har blitt drevet på flukt. Ifølge Sørbø har det kommet inn rapporter som indikerer at avtalen om våpenhvile, som ble inngått i slutten av januar, ikke overholdes.
Videre påpeker Aarebrot at nasjonsbyggingen er vanskelig av flere grunner og setter hæren som et eksempel der han trekker frem utfordringene ved å omforme disse til politiske partier. Han trekker også linjer til teorien om ”den stigende forventningers revolusjon”, der man setter gleden over å ha ”vunnet” versus misnøyen med den nye staten. I en slik situasjon er det nesten umulig å oppfylle folkets forventninger, legger Aarebrot til.
En mulig løsning
Sørbø frykter det blir en veldig lang prosess og påpeker at de ”riktige” menneskene ikke kommer til ordet. Aarebrot sier seg enig og understreker at man må få ut de 11 aktivistene som er fengslet. Disse kan sannsynligvis spille en stor rolle i nasjonens utvikling med sin erfaring og innsikt. Sørbø og Aarebrot påpeker også at Etiopia kan spille en viktig rolle i løsningen på konflikten da landet har et godt forhold til Sudan og Sør Sudan, samt det internasjonale samfunnet.
Gunnar Sørbø, seniorforsker ved CMI, med hovedfokus på Sudan og Sri Lanka.
Frank Aarebrot, professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.
irene.elise@norgesfredsrad.no