Den som ler sist, ler slett ikke

Daværende Forsvarsminister, Grete Faremo, takker militært personell som returnerer til Norge fra operasjonen i Libya 2011.
Daværende Forsvarsminister, Grete Faremo, takker militært personell som returnerer til Norge etter operasjonen i Libya 2011.

 

Nå er det snart fire år siden bombingen av Libya og tilstanden i landet er verre enn noen gang. I den forbindelse relanserer vi en underskriftsskampanje, hvor det stilles krav til myndighetene om en uavhengig, offentlig granskning av Norges krigsdeltakelse i Libya i 2011. Signér vårt opprop her: Krav om uavhengig granskning av Norges militære bidrag i Libya

Den som ler sist, ler slett ikke

For en drøy uke siden sjokkerte IS nok en gang verden med halshuggingen av 21 egyptiske kristne. Det er ikke første gang IS skaper overskrifter med sine bestialske drap, men det er første gang de gjennomfører en så omfattende aksjon i Libya. Verdens ledere var raskt ute med å fordømme henrettelsene. Å ta et oppgjør med egen medvirkning til dagens situasjon i Libya sitter lenger inne. Vi kan ikke spole tilbake og endre de valgene som ble tatt da, men vi kan og bør tenke oss bedre om neste gang.

Siden Muammar Gaddafi ble styrtet og drept i oktober 2011, har Libya blitt et land med kaos og anarki. Libyas nåværende regjering mangler støtte, og har vært ute av stand til å fungere som en samlende kraft for landet. For øyeblikket er det nærmere 1700 aktive militære grupperinger i Libya, og videoen av likvideringen av de egyptiske gjestearbeiderne er bare det siste tegnet på at IS fester sitt grep om landet. Ingenting tyder på at stabilitet og sikkerhet er innen rekkevidde med det første. Få mener at Gaddafi var skikket til å lede landet, men likevel er en ting sikkert: Han ville aldri latt IS få det festet de har i dag.

Som ivrige aktører i intervensjonen i Libya, må vi ta vår del av ansvaret. Den gang rettferdiggjorde vi vår inngripen med å beskytte landets sivilbefolkning. I Norge var det likevel uskadeliggjøringen av Gaddafi som fylte forsidene. Likvideringen av diktatoren var en seier for demokrati og menneskerettigheter. 

I Libya derimot, så lokalbefolkningen sine barn bli ofre for vestlig militær innblanding, og venner og naboer angrepet av norske F16-fly. Hadde familien min blitt utslettet av makthavere fra et annet verdenshjørne, for verdier de trodde på, ville jeg også ønsket hevn. 

Terrorforsker Petter Nesser slår fast at det er «en sterk sammenheng mellom vestlige intervensjoner i muslimske land og terrorangrep i vestlige land». Militære aksjoner skaper grobunn for terrorisme, og empirien tilsier at krigen mot terror bare skaper mer terror. For hver terrorist vi dreper, skaper vi ti nye. I første omgang er det de lokale kristne som får unngjelde, om det så er i Libya, Irak eller Syria. Krigen i Libya ødela landet, samtidig som den skapte et fristed for jihadistisk milits.

Min mor sa alltid at «Det er tanken som teller». Stilt overfor krigens konsekvenser, målt i antall døde i kamp og potensielle nye terrorister, er det en fattig trøst. Selv om dette hadde vært sant, var vår inngripen i Libya høyst problematisk. Hillary Clintons påstand om at Gaddafi planla et folkemord på egen befolkning, ga legitimitet til FNs resolusjon 1973. Denne åpnet for bruk av alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen i Libya og vedtaket om en flyforbudssone – som ble brukt til bombing og regimeskifte. 

På lederplass i VG i fjor høst rettet Frithjof Jacobsen oppmerksomhet mot at Norges delaktighet i intervensjonen snarere fant sted for å glede USA og Nato enn for å redde Libya. Dette er ikke god nok grunn for å gå til krig. En FN-resolusjon burde være et minimum for at vi i det hele tatt vurderer norsk militærdeltakelse i internasjonale operasjoner. Det ligger ikke noen automatikk i at vi skal bombe, selv om Sikkerhetsrådet sier det. I 2011 tryglet Libyas kirkeledere Norge og Nato om å ikke bombe Tripoli. De mente resultatet ville bli en masseslakt av kristne. Sjelden har vel et «Hva var det vi sa?» gitt mindre glede.

 En så mangelfull beslutningsprosess, hvor den norske regjering danser blindt etter USAs og Natos pipe, kan skape presedens for kommende internasjonale operasjoner. Vi krever en uavhengig, offentlig granskning av norsk Libya-engasjement i 2011. Det er åpenbart nødvendig å gi politikerne et insentiv til å tenke seg om to ganger før de tyr til militærmakt. I ettertid av Libyaaksjonen, har tidligere utenriksminister Espen Barth Eide brukt ordet «stolt» for å beskrive hva han følte om Norges innsats. Det er lite vi er mindre stolte av enn dette.

Vi krever en uavhengig, offentlig granskning av norsk Libya-engasjement i 2011.

Signér vår underkskriftskampanje her: Krav om uavhengig granskning av Norges militære bidrag i Libya

Artikkelen er skrevet av daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda Langemyr, og ble publisert i Klassekampen onsdag 4. Mars 2015.