Dette er ikke en lykkelig slutt for det libyske folk, men en vanskelig begynnelse!
La oss ikke lure oss selv til å tro at krigens slutt er en automatisk legitimering og rettferdiggjøring av krigen som har vært. At den tar slutt betyr ikke at den var vellykket. Det er for enkelt!
Seint i går kveld og i morgentimene i dag har vi kunnet lese om opprørernes tilsynelatende siste nådestøt i Tripoli. Flere av sønnene til Gaddafi er arrestert, livgarden hans har overgitt seg og spesialstyrkene har gjort det samme. Dokumentasjon av syngende og dansende libyere vitner om et slag som går inn i sine siste timer.
Kollektivt samvittighetsregnskap
Vi så hva som skjedde da vi satt stille med hendene i fanget i Rwanda i 1994 og i Srebrenica 1995. Det var en utbredt holdning at vi måtte foreta oss noe neste gang FNs sikkerhetsråd kom på banen. FN og det internasjonale samfunnet hadde et kollektivt samvittighetsregnskap å gjøre opp. Da sikkerhetsrådet godkjente angrepet på Libya gjennom FN-resolusjonen 1973, tok det svært kort tid for Norge og enkelte andre land å slutte seg til og yte sine bidrag. I Norges tilfelle dreide det seg om 6 jagerfly som har spilt en svært offensiv rolle i bombinga frem til de trakk sine fly hjem 1.august.
At det er FN som godkjenner et angrep er et folkerettslig minimumskrav, men FN er som kjent ikke mer enn summen av sine medlemmer og at det er FN som tar beslutningen om å angripe er ikke i seg selv noe som legitimerer et slikt angrep. Bare så det er klart er vi forkjempere for FN som institusjon, men vi forbeholder oss retten til å kritisere og fordømme enkeltvedtak gjort i FNs navn. I dette tilfellet tok FN feil og det burde norske stortingspolitikere vært våkne nok til å skjønne.
Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget, og altfor få kritiske perspektiver kom til syne i regjeringens vurdering. Det gjennomgående mantraet er og har vært at vi bomber for å avverge et potensielt folkemord og for å beskytte sivilbefolkningen mot Gaddafis brutale diktatoriske regime. Når Faremo argumenterer for at Norge har gjort en god jobb i beskyttelse av de sivile, mener hun at vi ikke har drept så mange av dem, og at Gaddafi har drept færre av dem de siste fem månedene enn hva som hadde vært tilfellet hvis FN og NATO ikke hadde gjort noe. Det vet vi ingenting om.
Det var tilfellet i Rwanda og Srebrenica, men tilsier ikke at det samme hadde vært tilfellet i Libya. Det eneste vi vet, basert på erfaring fra andre konfliktområder vi har involvert oss i, er at ettervirkningene av krig skaper store problemer for en samlet sivilbefolkning og at det tar lang tid å rette opp igjen de ødeleggelsene vi har påført det libyske samfunnet. Dette ser vi tydelig i Kosovo og Afghanistan i dag.
Responsibility to protect (R2P)
Beskyttelse av sivile handler om langt mer enn å hindre at de blir drept. Selv om Gaddafi skulle gå av i nærmeste fremtid har krigen først og fremst gått på bekostning av sivilbefolkningen. Slik alle kriger gjør. Bomber beskytter ikke, bomber ødelegger og dreper og gjør veien mot fredelige løsninger både lengre, mer kronglete og vanskeligere. Det er denne veien det libyske folk skal ta fatt på nå. Grunnlaget for bombingen var sivil beskyttelse og det er dette R2P dreier seg om. Ikke mange uker ut i prosessen ble det likevel klart at beskyttelse av sivile ikke utelukkende var det operasjonen handlet om. Målet om å kaste Gaddafi ble stadig tydeligere. Det er et grunnleggende problem å blande disse kortene og dermed tolke R2P til inntekt for mer enn det det er. Man kan ikke endre målene uten å endre virkemidlene. R2P er ikke egna som mandat for å ta i bruk militære midler for å nå politiske mål, og hvis dette nå skaper presedens for fremtidige aksjoner i R2Ps navn, mister vi dets opprinnelse av synet. En kritisk gjennomgang av hvilke mål som kan tolkes innenfor bruken av dette mandatet er i så måte svært viktig nå.
Veien videre
I kjølvannet av avsettelsen av en diktator, følger mange utfordringer. Den viktigste vil være å få på plass en overgangsregjering og sikre stabilitet i dette foreløpige maktvakuumet. Det er ikke gitt at dette vil gå fredelig for seg. Videre står vi overfor en lang prosess med rekonstruksjon og gjenoppbygging av et land vi i stor grad har bidratt til å ødelegge. Som Colin Powell sa det; “If you break it, you own it.” Her har også norske politikere en rolle å spille i forhold til å prioritere midler til sivil innsats i landet, både gjennom utstrakt samarbeid med sivilsamfunnet i Libya og sikringen av vitale institusjoner som de juridiske, samt politimyndighetene. Erfaringen andre steder viser oss at dette ikke er noen enkel sak. Avgjørende for at det libyske samfunnet skal lykkes i arbeidet for en demokratisk og selvstendig stat med respekt for menneskerettigheter er at de stemmene krigen handlet om, som vi tidligere bombet, nå blir lyttet til.
Jeg holder pusten, men synes foreløpig ikke at dette er så mye å klappe for!
Skrevet av daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda B. Langemyr. Artikkel også utgitt i Dagsavisens papirutgave 23.08.2011. Se også Dagsavisens debattsider på nett for å følge debatten videre samt lese andre innlegg http://www.nyemeninger.no/heddabl/