Skulle man tro media var frigjøringen av Kobane begynnelsen på slutten for den Islamske Staten, men dette minner mer om et propagandanederlag enn virkelige fremskritt på bakkenivå.
Mens vesten tviholder på sin militære luftoffensiv i kampen mot IS, begynner politiske krefter å røre på seg i nabolandene. Kan Iran og Saudi-Arabia finne grunnlag for samarbeid mot en felles fiende, og hva betyr dette for oss?
“IS tok i besittelse de fleste steder de ønsket i Syria og Irak, men kunne ikke holde på Kobane” sa Anwar Muslim, Statsminister ved den selverklærte og selvstyrte administrasjonen av Kobane. Hva betyr frigjøringen i praksis? Svært lite tror vi, og mener en bør være forsiktig med å feire med de alliertes ’seier’ i Kobane. Her er det nemlig mye som ikke er på stell.
En beroligende effekt på Saudi-Iransk rivalisering?
Nabolandene blir sterkt påvirket av kampene som pågår og uroen i området hvor IS opererer. Mange i Gulflandene er bekymret for at opprørerne ikke vil være i stand til å beseire Assad, og ikke minst gir fremveksten av IS i Syria en felles fiende for Saudi-Arabia og Iran. Dette spås å gi en beroligende effekt på land som for eksempel Libanon, der den nåværende politiske tilstanden blir sett på som en konsekvens av Saudi-Iransk rivalisering. Det er godt mulig at de to landene også vil kunne inngå et samarbeid om Syrias politiske fremtid, ettersom forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran den siste tiden er blitt bedre.
Å ha flere tanker i hodet
Grunnet det ensidige fokuset på IS har flere lignende grupper fått større spillerom. Den Al-Qaeda-tilknyttede gruppen Jabhat al-Nusra har nesten ubemerket fått et stadig større feste i Syria. Gruppens mål omfatter blant annet planer om å styrte Syrias president Bashar al-Assad, og å opprette en islamsk stat. Krigshandlingene i Syria er svært kompliserte, og det er viktig å kunne fokusere på flere aspekter når en ønsker å stoppe disse kamphandlingene. På denne måten kan en sikre seg mot at svekkelsen av en militær gruppe ikke bare fører til at en ny tar over der den siste sluttet.
Kanskje er det på tide å prøve noe nytt?
Krigen mot terror og strategien USA med allierte har ført i kjølvannet av angrepene i 2001 har helt klart ikke gitt tilfredsstillende resultater. Dersom en fortsetter å bruke den samme strategien i kampen mot IS, er sannsynligheten meget høy for å mislykkes. Det er svært mye Bashar al-Assad kan kritiseres for, men en ting har han forstått: Å bekjempe terrorisme med luftangrep vil ikke være mulig. I et intervju med det franske tidsskriftet Paris Match sa Assad:
– Det er helt avgjørende med soldater på bakken som kjenner området og som kan reagere raskt. Det er derfor det ikke er oppnådd konkrete resultater i løpet av de to månedene koalisjonen har bombet. Det er ikke sant at angrepene hjelper.
Å stoppe pengestrømmen
Likevel, mange av svarene ligger ikke i den militære bekjempelsen av IS. Noe av det første en bør se på hvordan pengetilførselen til IS kan stoppes, eller i alle fall avgrenses betydelig. For eksempel har IS tidligere kontrollert flere olje- og raffineringsanlegg i Syria. Her har gruppen anskaffet store pengesummer ved å selge olje til et syrisk regime, som de samtidig har kjempet mot. I tillegg til dette skal IS også ha tjent store penger på smugling, plyndring av banker og utpressing gjennom skatteinnkreving. Alt i alt gir dette organisasjonen sikre inntektskilder som gir dem muligheten til å fortsette krigføringen. Å sette en stopper for denne pengestrømmen vil være et godt sted å starte dersom en ønsker å gjøre slutt på den ekstremistiske gruppen.
Bombene gir ikke ønsket resultat
De alliertes bomberegn har vist seg å være lite formålstjenlige, selv om Pentagon stadig prøver å overbevise media om dette gjennom rapporter om vellykkede bombeangrep. De allierte er blitt for høye på seg selv. De er overbeviste om at deres vurdering av rett og galt er den eneste sannhet, og på denne måten blir de lokale stemmene overkjørt. Etter snart ett år med overfladisk bombing er resultatet en enorm humanitær katastrofe, og en fredelig løsning som ikke er nærmere nå enn da flyangrepene startet. Lederne i Midtøsten og Gulfstatene har en betydelig større påvirkningskraft i området enn de allierte liker å tro, og nå er kanskje tiden kommet for å snakke med dem.