Norge må føre an kampen mot sivil undertrykkelse — fordi vi kan.

Tid­li­gere i som­mer sig­nerte stats­mi­nis­ter i Kam­bod­sja, Hun Sen, den svært omstridte LANGO (Law on Asso­sia­tion and NGO)-loven. LANGO, som gir det alle­rede auto­ri­tære regi­met rett til å slå ned på og even­tu­elt opp­løse orga­ni­sa­sjo­ner som ikke føl­ger deres poli­tiske linje, føyer seg inn i rek­ken av nye lover og regel­verk som ver­den rundt har begynt å inn­skrenke ret­tig­he­tene til men­neske­ret­tig­hets– og andre fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner. I Norge deri­mot mot­tar omtrent samt­lige fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner og NGOer stat­lige mid­ler for å kunne krangle med og irette­sette norske myn­dig­he­ter. Dette inn­går i en prak­sis som har blitt videre­ut­vik­let over mange år og som kan sies å være en av de mest unike i ver­den. Nett­opp der­for mener vi i Nor­ges Freds­råd at det er på høy tid at Norge tar ansvar og går foran som et fore­gangs­land for stat­lig og sivilt sam­ar­beid. Vi har satt stan­dar­den; nå må den videreføres.

En uro­vek­kende trend

Å slå ned på orga­ni­sert akti­vi­tet som kan true en stats sit­tende regje­ring er i seg selv ikke noe nytt. Dette ser vi ofte i sta­ter av auto­ri­tær karak­ter, som for eksem­pel Russ­land og Kina. Deres harde respons mot hva de anser som sivil uly­dig­het har vært gjen­stand for kvass kri­tikk fra frie og vest­lige regi­mer, deri­blant Norge. I etter­kant av den Ara­biske Våren  har vi sett en økende trend av nye lov­verk ment for å for­hindre sivilt opp­rør. Dette er en utvik­ling som er sær­lig uro­vek­kende fordi den nå begyn­ner å få fot­feste i (mer eller mindre) demo­kra­tiske sta­ter i Asia. I India fikk nylig 9000 NGOer (deri­blant miljø­ak­ti­vis­tene Green­peace) fra­tatt sine lisen­ser og ble nek­tet mulig­he­ten til å drive med opp­lys­nings– og orga­ni­sa­sjons­ar­beid. I Pakis­tan gjorde nye NGO-lover det mulig for myn­dig­he­tene å utvise orga­ni­sa­sjo­nen Redd Barna og å nekte andre uten­landske orga­ni­sa­sjo­ner til­gang til landet.

I dag bidrar NGOer ver­den rundt til å begrense og kon­trol­lere mak­ten til sit­tende regje­rin­ger. Dette er et av de vik­tigste verk­tøy­ene sivil­sam­fun­net har for å kunne bidra til og å opp­rett­holde en vel­fun­ge­rende stat fri for stat­lig makt­mis­bruk. Nor­ges Freds­råd mener at et aktivt sivil­sam­funn er avgjø­rende for at en stat skal kunne utvikle seg opti­malt, da det bidrar til en legi­ti­me­ring av regje­rin­gens makt. Sam­ti­dig mener vi at man­ge­len på et fritt sivil­sam­funn, hvor NGOer står fritt til å kunne arbeide og opp­lyse slik de selv ønsker, hem­mer freds­po­li­tisk arbeid og orga­ni­se­ring. Dette er både India og Pakis­tan nå klare eksemp­ler på. Et aktivt orga­ni­sa­sjons­liv med høy del­ta­kelse ska­per til­knyt­ning mel­lom men­nes­ker, og til­lit mel­lom myn­dig­he­tene og befolk­nin­gen. Sam­ti­dig er det en av de vik­tigste kana­lene vi har for inn­fly­telse og påvirk­ning. Et stat­lig styrt og begren­set sivil­sam­funn er et sik­kert sym­ptom på myn­dig­he­ters feil­slåtte og auto­ri­tære poli­tikk. For land som Kam­bod­sja, India og Pakis­tan føyer de nylig inn­førte lovene seg inn i et møns­ter av poli­tisk under­tryk­king og dis­kri­mi­ne­ring av sivile rettigheter.

Norske for­ut­set­nin­ger og forventninger

I Norge er del­ta­kelse i fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner en vik­tig bære­bjelke i sam­fun­net. Vi har lang erfa­ring med fri­vil­lig og stø­dig sam­ar­beid mel­lom sta­ten og sivile orga­ni­sa­sjo­ner: til tross for få stat­lige førin­ger nyter vi godt av økono­miske mid­ler bevil­get av sta­ten og vi kan vise til posi­tive resul­ta­ter hva gjel­der sivil­sam­fun­nets påvirk­ning på offent­lig poli­tikk. Våre tra­di­sjo­ner for sivil­sam­fun­nets orga­ni­sa­sjons­liv set­ter oss der­med i en helt unik posi­sjon til å kunne for­midle ret­nings­lin­jer og erfa­rin­ger videre. For å kunne gjøre dette er det avgjø­rende at den norske regje­rin­gen nå tar et tyde­lig stand­punkt mot de lov­ver­kene som både utar­bei­des per dags dato og de som alle­rede er inn­ført. Norge har de rik­tige for­ut­set­nin­gene for å kunne føre kam­pen mot sivil under­tryk­kelse, nå for­ven­ter vi at norske poli­ti­kere også viser viljen.

I år har Amne­sty Inter­na­tio­nal lan­sert beskyt­telse av NGOer og men­neske­ret­tig­hets­ak­ti­vis­ter som ett av deres fem hoved­mål, noe den norske regje­rin­gen må støtte oppom både finan­si­elt og poli­tisk. Vest­lige regje­rin­ger og NGOer har orga­ni­sert tre­ning av og råd­gi­ving til lokale orga­ni­sa­sjo­ner om hvor­dan de best kan respon­dere på de nye restrik­sjo­nene. Her må Norge utnytte sin posi­sjon og ta ansvar for å lede an disse førin­gene. Et økono­misk og poli­tisk sam­ar­beid mel­lom den norske regje­rin­gen og utvalgte orga­ni­sa­sjo­ner vil egne seg godt til et slikt for­mål. Da det i utgangs­punk­tet er vans­ke­lig å gjøre noe med lover som alle­rede er inn­ført, er det spe­si­elt vik­tig at den norske regje­rin­gen leg­ger press på sta­ter som i dag beve­ger seg mot eller alle­rede utar­bei­der samme type lov­verk. Dette gjel­der blant annet mindre sta­ter som Sri Lanka, Malay­sia og Thai­land. Ved å ta et klart stand­punkt i mot denne utvik­lin­gen kre­ver det også at den norske regje­rin­gen er vil­lig til å ta avstand fra even­tu­elt sam­ar­beid med de aktu­elle sta­tene. Regje­rin­gen bør derfor:

  1. Sri Lanka: Kreve at lan­dets nye pre­si­dent, Mai­thri­pala Siri­sena, gjør hand­ling ut av ord og søker en for­bed­ret rela­sjon til FN. Dette kre­ver at den sin­ga­le­siske regje­rin­gen til­la­ter og tar ansvar for et fritt sivil­sam­funn hvor presse-, organiserings-, og ytrings­fri­het står i fokus. Det inklu­de­rer en umid­del­bar slutt på stat­lig bruk av vold under fre­de­lige demon­stra­sjo­ner og at de som er ansvar­lige for denne type hand­lin­ger, stil­les for ret­ten. Den norske regje­rin­gen bør her utnytte GSP+-avtalen som ble inn­gått i fjor, hvor Sri Lanka nyter godt av økt skatte­lette på eks­port­va­rer til Norge. For at Norge skal bidra til en økono­misk utvik­ling i lan­det, må det sam­ti­dig kre­ves at de til­ta­kene som er kon­sen­trert om freds­byg­ging og styr­king av demo­krati og men­neske­ret­tig­he­ter blir nøye fulgt opp av sin­ga­le­siske myndigheter.
  2. Malaysia: Utnytte de gode diplo­ma­tiske for­bin­del­sene mel­lom Norge og Malay­sia, samt. stille krav i de økono­miske for­hand­lin­gene. Med den sterkt økende han­de­len mel­lom Norge og Malay­sia, pres­ser nå nærings­mi­nis­ter Monica Mæland på for en fri­han­dels­av­tale mel­lom Malay­sia og EFTA. Et slikt sam­ar­beid vil gagne de malay­siske eks­port­mar­ke­dene godt, og det er en god mulig­het for Mæland til å presse den malay­siske regje­rin­gen i ønsket, demo­kra­tisk ret­ning hva gjel­der utvik­lin­gen av et fritt sivilsamfunn.
  3. Thai­land: Utnytte øknin­gen av bila­te­ral han­del og opp­fordre til en fort­set­telse av tid­li­gere freds­po­li­tisk sam­ar­beid. Grun­net poli­tisk uro i Thai­land har han­dels­for­hand­lin­gene med Norge stop­pet noe opp. Når de senere gjen­opp­tas vil det være vik­tig at den norske regje­rin­gen tar den sivil­po­li­tiske utvik­lin­gen i Thai­land til etter­tanke før even­tu­elle avta­ler blir inn­gått. Den bila­te­rale han­de­len mel­lom Norge og Thai­land har de senere år økt kraf­tig og det er god grunn til å tro at dette er noe begge sta­ter ser seg godt tjent med, og det vil være en mulig­het for Norge til å sette aktu­elle bekym­rin­ger på agen­daen.

Et klart behov

I løpet av en tre­års­pe­riode har over 60 land utar­bei­det og ved­tatt nye regel­verk som begren­ser befolk­nin­gens ytrings­fri­het og hem­mer aksjons– og hand­lings­mu­lig­he­tene til orga­ni­sa­sjo­ner innad i lan­dene. I følge Amne­sty Inter­na­tio­nal er det god grunn til å tro at denne tren­den vil inten­si­ve­res innen de neste tre årene og det er et klart behov for at enkelt­sta­ter tar ansvar og slår i mot sivil under­tryk­kelse. Tid­li­gere i som­mer uttrykte stats­sek­re­tær Bård Glad Peder­sen det som et «bekym­rings­fullt skritt i en nega­tiv ret­ning» da Russ­land gikk til en ytter­li­gere inn­stram­ming av det rus­siske sivil­sam­fun­net. Nå er det på høy tid at norske myn­dig­he­ter gjør mer enn å bare uttrykke sin bekym­ring. Med de for­ut­set­nin­gene som er satt har Norge et større og sær­skilt ansvar for å gå foran og skape end­rin­ger der lokale kref­ter selv har blitt fra­tatt muligheten. Norge kan sivil­po­li­tisk sam­ar­beid, da har vi også et ansvar for å rett­lede andre.

Aktu­elle lenker:

http://freeassembly.net/rapporteurreports/sri-lanka-communications/

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/Starter-forhandlinger-om-frihandelsavtale-med-Malaysia/id753218/

http://www.ngo-monitor.org/article/amnesty_international

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sivilsamfunn-russland/id2414260/

http://carnegieendowment.org/files/closing_space.pdf