Leiv Lunde og Henrik Thune har nylig utgitt boka “Hva Norge kan være i verden” på Cappelen Damm forlag, hvor de blant annet argumenterer for at det ikke er noen motsetning mellom Norges krigføring i NATOs internasjonale operasjoner de siste årene og Norges rolle som fredsmekler. Se omtale i dagens Aftenposten for intervju. Videre hevder de at dette kan ha styrket Norges rolle som internasjonalt diplomati, blant annet fordi Norge har blitt sett på som en “strategisk ressurs” i Washington. Norges Fredsråd stiller seg undrende og svært skeptiske til riktigheten i denne analysen.
Vår oppfatning er at Norges troverdighet som fredsmekler gjennom de siste 20 årene har blitt svekket som følge av at norsk sikkerhetspolitikk i økende grad har vært tuftet på et betraktelig tettere samarbeid med NATO, med USA i førersetet. Norge fungerer i så henseende de facto som USAs forlengede arm, hvilket legger tydelige begrensninger på nøytraliteten Norge burde etterstrebe å ha for å lykkes som fredsmekler. Det kan selvfølgelig tenkes at Lunde og Thune har tilgang til informasjon som hverken Norges Fredsråd eller det norske folk har innsyn i, men et slikt informasjonsgap er uansett problematisk og forsterker det demokratiske underskuddet vi har i det norske samfunnet idag gitt at det ikke eksisterer noen genuin fredspolitisk debatt på Stortinget.
Hvis det er slik at Norges rolle som forhandlere og diplomater ikke har blitt svekket av våre sikkerhets- og forsvarspolitiske valg, hvilket vi riktignok betviler, er det rart at dette ikke har blitt innkassert som politiske seire for regjeringspartiene. Det er selvfølgelig legitimt at fredsmekling hemmeligholdes og at informasjonen graderes mens forhandlinger foregår, men etter alt å dømme ville politikerne skrytt mer av Norges rolle som anerkjente diplomater, dersom det faktisk sett hadde vært substansielle resultater å vise til de siste årene.
Norges Fredsråd er grunnleggende enige med Lunde og Thune i deres oppfordring om å gjøre utenrikspolitikk og diskusjon om Norges rolle i verden idag til et betraktelig mer debattert tema, ikke minst i den nært forestående valgkampen. For som de med rette bemerker, er den manglende interessen for norsk utenrikspolitikk et sykdomstegn som må kureres. Vi må etterstrebe en mer politisert og nyansert diskusjon om fredspolitiske spørsmål. Fraværet av en folkelig forankret debatt om bruk av våpenmakt og Norges utenrikspolitiske prioriteringer er alvorlig. Denne tendensen må vi alle bistå for å endre, gjennom styrket informasjonstilgang og faktabasert folkeopplysning. Først og fremst ligger dette ansvaret hos våre folkevalgte.