Bombing av Syria: Ikke i mitt navn!

Sist helg demon­strerte tuse­ner mot bom­bing av Syria i Mad­rid og Lon­don. Demon­stran­tene har for­stått det stats­le­derne ikke ser ut til å ta inn over seg: Kon­flik­ten i Syria er alt annet enn en enkel kon­flikt, og lar seg ikke løse av et euro­pe­isk bombe­tokt. All erfa­ring til­sier at mili­tære makt­de­mon­stra­sjo­ner ikke er måten å vinne over ter­ro­ris­ter. Bom­bing av Syria vil ver­ken resul­tere i slut­ten for IS eller kri­gen i Syria, men deri­mot med­føre ytter­li­gere huma­ni­tære lidel­ser og opp­blomst­ring av terrorisme.

978x-500x281
Foto: ISW

Kri­gen i Syria går snart inn i sitt sjette år. Siden den ara­biske våren star­tet i 2011 har pro­tes­tene utvik­let seg til å bli et regio­nalt og inter­na­sjo­nalt anlig­gende. I dag ser vi en uover­sikt­lig situa­sjon i Syria hvor flere titalls kon­flikt­lin­jer og flere hundre for­skjel­lige opp­rørs­grup­per innad i lan­det bidrar til å for­sterke alle­rede eksis­te­rende kon­flik­ter i regio­nen. Kri­gen i Syria blir i dag sett på av mange som selve sym­bo­let for kam­pen mot IS, og sta­dig flere eks­terne par­ter ønsker å gripe inn mili­tært. I august i fjor gikk USA inn med bombe­fly. Siden den gang har flere fulgt etter, og lite tyder på at den inter­na­sjo­nale inn­blan­din­gen vil stoppe nå. Som et resul­tat av Paris-terroren 13.november har Frank­rike inten­si­vert sin IS-offensiv i Syria, og etter ned­sky­tin­gen av et rus­sisk pas­sa­sjer­fly den 31. okto­ber gikk også Putin inn med mis­si­ler og langt­rek­kende bombe­fly. Frem til denne høs­ten har FNs Sik­ker­hets­råd vært lam­met med Russ­land og Kina på Assad sin side, og USA, Frank­rike og Stor­bri­tan­nia på opp­rø­rer­nes. Som følge av ned­skyt­nin­gen så det deri­mot ut til at Russ­land og Ves­ten ville for­enes mot en fel­les fiende, helt til NATO-landet Tyr­kia nylig skjøt ned et rus­sisk bombe­fly og vans­ke­lig­gjorde en bred fel­les front mot IS. De siste ukers skif­tende koal­li­sjons­lin­jer viser at kon­flik­ten i Syria er mer kom­pleks enn noen­sinne. Der­for må vi aner­kjenne at situa­sjo­nen kre­ver en til­sva­rende kom­pleks løsning.

Bom­ber for ter­ro­ris­ter
Mas­sa­kren i Paris var ikke første gang den vest­lige ver­den ble utsatt for ter­ro­risme, og det blir neppe den siste. Siden 2001 har Ves­ten valgt å sette hardt mot hardt oven­for ter­ro­ris­tene, og besvart fly­kap­rin­ger med krigs­er­klæ­rin­ger og bil­bom­ber med bombe­fly i sin “krig mot ter­ror”. Men til hvil­ken nytte? Siden august 2014 har USA brukt 11 mil­lio­ner dol­lar om dagen på å bekjempe IS uten at ter­ror­or­ga­ni­sa­sjo­nen har mis­tet fot­feste i regio­nen av den grunn. Vi har tid­li­gere for­søkt å inn­føre demo­krati fra 40.000 fots høyde, som davæ­rende uten­riks­mi­nis­ter Støre så ele­gant for­mu­lerte vår Libya-intervensjon, uten at dette lyk­tes nevne­ver­dig. Libya er i dag et usta­bilt land med flere ter­ro­ris­ter og dår­li­gere iva­re­ta­gelse av men­neske­ret­tig­he­ter enn det var under Gadhafi. Og Libya er ikke alene. Vi har gang på gang gått inn med bom­ber og gode inten­sjo­ner, bare for å over­late lan­det vi skulle redde til seg selv når vi har fått nok. Afgha­ni­stan, Irak, Libya — lista er lang. Ikke har det blitt færre ter­ro­ris­ter i ver­den hel­ler, og hver gang vest­lige bom­ber dre­per en ter­ro­rist har ikke IS pro­ble­mer med å fylle dens sko. Et hvert sivilt offer kan bli utnyt­tet i isla­mis­te­nes mobi­li­se­rings­ap­pa­rat. Kri­gen mot ter­ror øker hatet mot Ves­ten, og ska­per gro­bunn for eks­tre­misme og radi­ka­li­se­ring. Den er en krig det er umu­lig å vinne med bomber.

Ingen “quick fix”
Tar vi sann­syn­lige utfall og kon­se­kven­ser med i betrakt­nin­gen, burde det være lett å enes om at en vest­lig inter­ven­sjon og bombe­tokt over Syria ikke er en spe­si­elt god idé. Én ting er at det er lite sann­syn­lig at en vest­lig inter­ven­sjon vil fjerne IS i Syria, men skulle det mot for­mod­ning lyk­kes, er det ver­ken ens­be­ty­dende med en slutt på kri­gen i Syria, ter­ro­risme eller IS. IS har i dag fot­feste i en rekke land og vil fort­sette å ope­rere fra Irak, Egypt, Libya og Afgha­ni­stan. Hva gjel­der kri­gen i Syria, er kon­flikt­lin­jene så tall­rike at selv om IS for­svin­ner, ville det på ingen måte inn­e­bære en slutt på kri­gen. Uten IS vil det rik­tig­nok være let­tere for Assad å slå ned på andre opp­rørs­grup­per, men dette er hel­ler ikke en løs­ning som vil til­freds­stille de vest­lige lan­dene. Der­som både Assad og IS mot all for­mod­ning skulle bli satt ut av spill står vi kan­skje over­for det vans­ke­ligste spørs­må­let — hvem skal styre Syria? Tiår med under­tryk­kelse har umu­lig­gjort en sterk oppo­si­sjon, og demo­krati og fred vil ikke komme over natta. Kri­gen i Syria er Syrias krig, en poli­tisk krig som lan­dene i Midt­østen selv må løse. Ves­ten har alle­rede blan­det seg inn nok.

Ben­sin på bålet
På top­pen av den fast­låste situa­sjo­nen kom­mer den pre­kære huma­ni­tære situa­sjo­nen. En inter­ven­sjon fra Ves­ten vil etter all sann­syn­lig­het sna­rere inten­si­vere bor­ger­kri­gen enn å svekke IS, og for­værre lidel­sene, ter­ro­ren og over­gre­pene for det syriske fol­ket. Alle­rede er mer enn halve Syrias befolk­ning på flukt, og 4,5 mil­lio­ner har rømt fra hjem­lan­det på grunn av kri­gen og IS sin ter­ror. Å gripe inn i Syria med bom­ber vil være å helle ben­sin på bålet. Inter­ven­sjo­nen vil hel­ler ikke bare få ring­virk­nin­ger innad i Syria, men også for omkring­lig­gende land — og i neste omgang Europa og Norge. En eska­le­ring av kri­gen i Syria vil nød­ven­dig­vis kun øke den flykt­ninge­strøm­men vi har sett det siste året. Og en inn­blan­ding i kri­gen vil for eks­tre­mis­tene også kunne legi­ti­mere ter­ror­an­grep på norsk jord: IS vil ikke la oss fort­sette å føre krig uten­for eget ter­ri­to­rium uten at det gir kon­se­kven­ser i våre hjemland.

Ikke i mitt navn!
I etter­kant av Paris-terroren har stats­mi­nis­ter David Came­ron gitt ensi­dig støtte til Frank­ri­kes pre­si­dent Hol­lande både i sor­gen og i hans mobi­li­se­ring til en ny stor­krig mot IS. Hel­dig­vis deler ikke alle bri­ter Came­rons blod­tørst, og i Lon­don tok inn­byg­gerne til gatene lør­dag, og manet egen regje­ring til ikke å delta i et nytt bombe­tokt. I Spa­nia fant lig­nende pro­tes­ter sted. Hel­ler ikke i det bri­tiske par­la­men­tet er alle på krigs­his­ser­nes side, og i dag vil et split­tet par­la­ment stemme om utvi­det bri­tisk del­ta­kelse i kri­gen mot IS. Utfal­let vil tro­lig få kon­se­kven­ser for norsk del­ta­kelse. Repre­sen­tan­ter for regje­rings­par­ti­ene i Norge har alle­rede sagt at vi burde åpne opp for å gå inn med fly der­som vi blir spurt om det. Sier NATO hopp, hop­per Norge, og i en stor­krig mot IS med USA, Stor­bri­tan­nia og Frank­rike i spis­sen, er det ikke usann­syn­lig at også vi blir involvert. Fore­lø­pig har ikke spørs­må­let kom­met opp og kom­mer det, burde også vi gjøre som span­jo­lene og bri­tene — ta til gatene mot bom­bing, mot mer blod­bad, og for en mer fre­de­lig og men­nes­ke­lig hånd­te­ring av den pågå­ende kon­flik­ten. Kri­gen i Syria er langt fra over, men vi burde ikke gå inn og bidra til enda med lidelse. Ikke i Nor­ges navn.